Når solen skinner, og vi kjenner en mild, avkjølende bris i ryggen på nye og endeløse stier er det en drøm å være på reportasjetur. Vi sykler de beste partiene om og om igjen, og får presentert hundrevis av bilder de fleste bare kan drømme om. Det er slik vi skulle ønske det var hele tiden. Det blir litt som å jobbe halv dag på et advokatkontor, få lønnspålegg, utvidet ferie og en smellvakker sekretær på en gang. Slik er det ikke alltid.
Skivebom!
Vi bommer oftere enn du skulle tro. Noen ganger fungerer bare ikke bildene, til tider er omgivelsene så trøtte at selv ikke den beste tekstforfatter kan gjøre turen spennende, og noen ganger går det faktisk ikke an å sykle på det tiltenkte området.
– Vi holder på slik en time, og er det ikke bra da så snur vi.
Redaktøren har båret sykler før. Det har alle som har syklet mye i terrenget. Alle syklister med respekt for seg selv har stått fast i en myr, fast bestemt på at det må være bra om litt. Det gjør ikke noe å bære sykkelen en time, om drømmestien skulle vente rett bak hjørnet. Det er greit med myr til livet, så lenge det flyter godt bak sumpen. Det er særlig under pionerarbeidet vi bommer. I jakten på nye områder treffer vi enten midt i blinken, eller så bli det skikkelig skivebom.
Så langt har sommerens reportasjeturer gitt oss oppturer, nedturer og én skikkelig skivebom. Da ble det bæring og falske forhåpninger over en lav sko, men den knuste drømmen ble nå en gang erstattet av en fin fjelltur. Og for hver sti vi kan eliminere kommer vi nærmere et komplett bilde av hvor det er på sitt beste.
– Om hundre år er allting glemt, sier jeg stille.
Ikke fikk jeg lønnspålegg eller pen sekretær heller. Og hvordan gikk det egentlig med opp- og nedturene?
Det kan du lese om i 2012!
