Hva gjør man når Kona inviterer til en titt på 2004-modellene i Bikeworld i Østerrike, og i tillegg spanderer overnatting, mat, heiskort og barregninger? Jo: Man øker kredittkortgjelden sin enda litt til og flyr ned dit. Selvsagt.
Torsdag: Kosmisk loop, fartsbot og enormt hotellrom
Getaway driver (og designer av frekke t-skjorter) Camilla Gorillafraktet det forventningsfulle reisefølget til Gardermoen i den grønnefluktmobilen, og etter et tårevått farvel (eller regnet det kanskjelitt?) var vi på vei mot Utlandet. Truls hadde på globetrotter-vispakket alt sykkelverktøyet i håndbagasjen og tilbragte følgelig noenminutter hos metalldetektorgjengen på Gardermoen. Han så ut til åkunne gå helt normalt etterpå.
Vi fløy med KLM, og det er bare å innse det: Maten er et sorgenskapittel. Det hjelper ikke at man har søte, hyggelige flyvertinner ogverdens blankeste setebeltespenner når det eneste de serverer erbittesmå rundstykker med ost eller skinke. Tarmtottene pephele turen ned, men det hjalp ikke - vi satt totalt 5 timer på fly (vimellomlandet i Amsterdam), og fikk totalt to rundstykker hver.Bortsett fra at flyturene var kulinarisk- og ernæringsmessig underenhver kritikk, kom vi vel frem til München uten trøbbel.
Inne på München flyplass forvillet vi oss inn i en lei kosmiskloop: Vi gikk og gikk (og satt litt) på rullefortauene i de lange korridorene, menkom tilsynelatende ingen vei. Vi kom til steder vi hadde vært før også skilt vi hadde fulgt før, men alt var stort og tomt og så helt liktut, og det tok oss sikkert en halvtime å finne leiebilavdelingen.Europcar hadde på utspekulert vis parkert vår bittelille Fiat Puntoved siden av en Audi Allroad.
De neste timene tilbrakte vi med å forville oss rundt på de tyskeveiene. Vi hadde kart, men hva hjelper det når veiene har 10-15forskjellige nummer som brukes på gefühlen uten noe mønster? Vicruiset rundt på ringveien rundt München i nattens mulm og mørke, ogvurderte en stund å dra tilbake til Oslo og begynne fra start igjen.
Mens vi suste rundt og leste kart med lommelykt og bruktekompasset på Christians klokke for å finne himmelretningen (GPS'en låigjen hjemme - bingo), kjørte vi forbi et veldig kraftig varsellys veden veiarbeidsomkjøring. To sekunder senere vinket konstablene Hans undFranz oss inn. Fartsbot i Tyskland - er det riktig, da?
Og hvor var alle fjellene? Det var bekmørkt da vi kjørte, men vimerket jo at veien ikke gikk nevneverdig oppover. Det var helt flattoveralt. Hvordan var egentlig naturen - vi skulle da til fjells? Detvar da vel nedoverbakker i Bikeworld? Dette bidro til at vi tviltesterkt på om vi var på rett vei, selv om både himmelretning, kart ogveinummer stemte.
Klokka 02, minst to timer etter skjema og med dobbelt så mangetimer i Puntoen som budsjettert, vekket vi en veldig trøtt hotellvertpå Salzburger Hof (****) og komoss opp på "rommet". Det lå i øverste etasje og var større ennleilighetene våre hjemme i Oslo: Stor stue med sofa og spiseplass, tostore soverom, høyt under taket, sikkert 10 kvadratmeter veranda, ogikke minst: tre bad. Takk, Kona!
Fredag: Sykling og spetakkel
En titt ut av vinduet lørdag morgen fjernet all tvil: Det varfjell der! Utsikten fra verandaen var velegnet for å få tre trøttetyper ut av bingene og ned til frokost allerede før kl 8. Det var solog fjell og Tyrol i alle retnigner. Absolutt alle husene ser klisslike ut, med hvit mur, mørkbeiset treverk og rikelig medblomsterkasser på alle kanter. Og joda, folk bruker Läderhosenfortsatt!
Noen rundstykker, skinkebiter og juice-shots (verdens minsteglass?) senere satt vi i konferanserommet med penn og papir, klare tilå notere ned revolusjonerende nyheter. En representant fra Leogangfortalte på anstrengt engelsk om områdets fortreffeligheter, og enmimikkløs finne fortalte om Nokians historie og om de nye dekkene dekommer med.
Så var det ut i solen for å se på Konas 2004-modeller, pentanrettet rundt svømmebassenget i hotellets hage. Kona harmange modeller, og det er imponerende at selv de billigesyklene har høy "vil ha"-faktor selv på oss med sykler til 5.000kr. En egen sak om 2004-modelleneer på vei, men vi kan avsløre at Cinder Cone, Stinky og de nye Hoss("Bonanza"!) og Coiler ser meget bra ut. Under presentasjonen av deforskjellige syklene lusket Dr. Dew rundt og så påfallende bister ut -det hadde han da ingen grunn til?
Fox og Marzocchi var også på plass i hagen, og viste litt nyheter.Fox kommer med en ny, lett 100mm gaffel og Marzocchi viste enpreproduksjonsmodell av den nye DH-reser-killeren "888" (se egen sak).
Så var det sykling! Sykkelutleien (dvs. gratis utlån for oss iterrengsykkelpressen) var praktisk plassert vegg i vegg med hotellet.Vi snappet med oss et pent knippe nedoververktøy: En Stinky Nine(fulldempet "hucker"), en Stab (utfor) og en Chute (solid hardtail)før vi dro til topps med gondolen. Annenhver gondol har fått fjernet denene benken, så det går greit med tre mann og tre sykler.
Vi tok omtrent samme ruten hver gang: Opp til topps, over toppenog ned på "baksiden", ned langs en nokså smal, svingete og bratt stifull av utfordringer, så litt grustransport (og faktisk litt oppover)til midtstasjonen, og så ned de velholdte DH- og "Freeride"-løypenened til bunn.
"Freeride"-løypa er så å si bare grus (jada, vi vet), men meddoserte svinger, mange små og store hopp (også dobbelt- ogtrippelhopp) og nok svinger er det faktisk en utfordring å holde høyfart hele veien. Grus kan altså være moro, men det erytterst sjelden.
DH-løypa er mindre frisert, har standard skogsunderlag med røtterog stein, og går parallellt sånn at man kan mikse og matche som detpasser. Vi kjørte eterhvert ca halvparten av hver, og skiftet mellomløpyene der vi ville så vi fikk med oss noen hårete partier og noendropp. Vi merket godt at motet (dumdristigheten?) økte etter noenturer, og Kenneth (som hadde årets første sykkeldag) dro like godtutfor den største droppen i hele anlegget. Respekt.
Utpå kvelden var det felles middag med ustoppelig påfyll avølseidler. Jimbo (Kona-mann) dro i gang festlekene etter middagen, ogdet er med oppriktig glede vi kan kunngjøre at det skandinaviskebordet vant konkurransen (selv med Christians elendigeinnsats på slå-ned-spiker-med-den-spisse-siden-av-hammeren-fronten).
Så kom snapsen på bordet, og etter det er alt mer diffust. Trulsog Christian inntok ihvertfall dansegulvet mutters putters alene, og iet kvarters tid spratt de rundt, hoppet bukk, stupte kråke, skled påmagen over langbord, gjorde backspin og prøvde å klatre i takbjelkene.Svenskene mumlet "Herr Nilsson" og noen kastet ølbrikker.Tyrolerservitørdamene gikk kontinuerlig rundt med digre fat med snapspå, og etterhvert var det fullt på dansegulvet. DJ'en hadde et ueffentutvalg av hits-samlere, men det gikk greit likevel. "Jump Around" blespilt, med det uunngåelige hoppesirkuset som resultat.
Lørdag: Rolig rusling i utfor-outfit
Vi våknet i 11-tiden og mistet frokosten, men Truls var veldigfornøyd med at han tross snaps-inntak hadde holdt ut helt tilstengetid. Kenneth avslørte da at vi var hjemme før midnatt helegjengen, spesielt Christian, som lå kliss naken oppå dyna da de andrekom hjem. Truls "snakket i den store telefonen",og heldigvis hadde ingen av oss med kamera denne kvelden.
Litt senere oppdaget vi at alle syklene var lånt ut, også hadde vivel kanskje litt vondt i hodet. Etter litt tafatt rådslaging, tok vigondolen til topps og spiste en fet, fritert frokost på "Die AlteSchmiede" - akkompagnert av tyrolertrekkspillmusikk i strålendesol.
Av uvisse grunner stenger gondolen mellom 12 og 13 hver dag. I etanfall av idioti og svak planlegging klarte vi å bomme på sistegondolen ned med ca 3 minutter, så vi måtte gå til fots ned. Det erlangt og det er bratt. Og vi var støle. Det kjenner man godtnår man går lenge i bratt nedoverbakke. Vi la merke til at folk viikke kjente hilste på oss, og en blek brite vi møtte midt i bakkenspurte "What have you got in store for us tonight?". Herr Nilsson,ja. Da vi, etter en del pauser, sauefotografering og skosteintømming,ankom mellomstasjonen, begynte gondolen å gå igjen og vi kom oss neduten å krepere fullstendig.
Vi dro innom utleien igjen, men neida. Kan det ha vært det godeværet som gjorde at ingen leverte inn syklene igjen? Vi satt klare iDH-kostymer og gribbet etter sykler, men fikk ikke tak i noenting. Defå som kom med en sykkel skulle enten justere noe, eller så hadde deødelagt den. Derfor ble det med én dag sykling på oss.
Vi tenkte litt på å intervjue noen hotshots, men siden vi egentligikke lurte på noe, ble det til at vi ruslet rundt i klær og skogjennomtrukket med tørket gjørme og var der. Det var mangefrekke sykler å se, og hele området hadde en avslappet, hyggelig "herhar vi det jammen meg ålreit, dere"-stemning over seg.
På ettermiddagen var det "big jump"-show med John Cowan andrebajaser (egen sak med bilder kommer!). Det var bygget et ganskeveldimensjonert hopp, og med spektakulær natur på alle kanter kunnedet ikke bli noe annet enn, øh, spektakulært. John Cowan tok flerebackflip'er (en og en av gangen, men likevel), og en bitteliten knert(7-8 år?) hoppet nok til at stoltheten vår over egne prestasjonertidligere på dagen krympet markant.
Etter middagen (som vi sov forbi siden vi hadde vært påsightseeing og spist enherlig McDonald's-middag) var det ofisiell "Stinky Chili DogParty". Dette var den offisielle sesongåpningsfesten av Bikeworld,men det var tydelig at de aller fleste hadde gjort unna spilloppenekvelden før. Det var ganske lite folk, og de som var der så uttil å ha mer lyst til å slappe av enn å være på fest. Det gjaldt ossogså, og vi bestilte banana split i stedet for øl.
Søndag: Slaraffen
Skulle vi sykle noen timer og så suse avgårde til flyplassen,eller skulle vi dra tidlig og se litt på München før flyet gikk? Iløpet av lørdag kveld og søndag morgen ombestemte vi oss ca 10 ganger,men da vi skjønte at gratispassene våre ikke lenger gjaldt og vi måttebetale for heiskort og sykkelleie, ble det München.
Vi parkerte i smuss-distriktet, tuslet litt rundt mot det vitrodde var sentrum, og kom i skade for å sette oss på en fortauskaférett ved en diger kirke, akkurat som millioner av turister før oss.En bister, eldre dame i tyroler-outfit ga oss menyer uten å lee påmunnvikene, og litt senere satt vi der med tre "Gemichte Glöckl-Platte mit4 Rostbratwürstl und Käsekrainer". Vi innså at vi hadde sett salat oggrønnsaker kun én gang siden vi reiste hjemmefra.
Og på flyet hjem fikk vi nok en gang de triste KLM-rundstykkene.
Bilder
Vi tok en hel del bilder - ta en titt!
