Det har vært to helt vanvittige etapper fra Ischgl til Scuol og fra Scuol til Livigno.
På start i Ischgl regnet det tett og vi visste at vi skulle rett opp til 2700 meter, korteste veien. Snittprosenten på stigningen opp til TransAlps høyeste fjellpass var på 15%. Noen av kneikene så bratte som 28%. Men det var ikke bare bakkene som skulle bli en utfordring denne dagen. Med minusgrader på toppen var det også vanskelig å vite hva man skulle ha på seg på start.
Alt fra kort-kort til full vintermundur var å se i startfeltet. Team Terrengsykkels to lag gikk for noe i nærheten av det siste. Regnjakke, lange bein, skotrekk, lue under hjelmen, samt vinterhansker. Alt for varmt i begynnelsen av bakken, men helt livsnødvendig mot toppen og ned på andre siden. Å sykle 1400 høydemeter i snittstinging på 15% er nærmest en klaustrofobisk følelse. Hvert eneste tråkk er helt nødvendig, et hvileskjær fører til full stans. Minsteskiva blir flittig brukt og høydemeterne går seint.
Som et plaster på såret var utforkjøringene fra toppen utrolige. Utsikten over grønne og hvite fjell kombinert med hastigheter opp mot 80 kilometer i timen og løse grusvinger varmet godt. Det gjorde også den neste kneika for dagen. En serpentinklatring opp til Kobleralm på 1900 meter gikk over grønne åkre og enger og ble avløst av en heftig utforkjøring på smale stier nedover fjellsiden. Utrolig moro selv om hele kroppen roper om nåde og bremsefingrene verker.
Dagens etappe fra Scuol til Livigno var en ny tøff affære med nærmere 3000 høydemeter totalt og tre topper på 2200 meter. Heldigvis var bakken litt slakkere i dag. Bare 10-12 % for det meste. Dette betyr mellomskive og en viss følelse av fremdrift. Igjen fikk vi tett snødrev over alle toppene, men dagens stipartier er de beste jeg har kjørt i TransAlp-sammenheng. Slake utforkjøringen som bare varte og varte. Nedover alpine enger, gjennom morenefelt med masse stein og bratte grusveier med høye stup på sidene. I herreklassen under 80 år kjempet de to Terrengsykkel-lagene nok en gang jevnt med Sykkelmagasinets lag med Morten Iversen og Tom Lund. Redaktøren er helt på felgen, men kjemper videre og skal til Riva.
Dagens etappe til Livigno var utrolig fin, men ble skjemmet av en ondsinnet løypelegger. Etter tre topper over 2200 meter kom vi ned til Livigno bare for å bli sendt ut på en ekstra runde opp i alpinanlegget, 200 høydemeter med minsteklinge-kneiker var nok til å ta motet fra de fleste. I tillegg var det bikkjekaldt i mål.
De norske lagene kjemper videre og biter fra seg. Hardest biter Team Fuji-gutta Ole Kristian Sørland og Bustad som i dag igjen tok en supersterk 6. plass i 80+ klassen. Deres sykling hadde gitt de en 26. plass i den yngre klassen så langt. Bak dem i veteranklassen følger Torshov sports gutter Karl Erik Pedersen og Stig Løkken.
Team Gulrot med Johan Erlandson og Gaute Havik har begynt å kjenne kjøret etter fire harde dager, men humøret er på topp og Johan holder hele den norske leiren motivert for å fullføre hele rittet. Les Johans rapporter på forumet.
Selv om vi nå er halvveis i antall etapper gjenstår de verste etappene. Dagen i morgen er spekket med stisykling og utforkjøringer, men er også rittets lengste med 122 kilometer. Torsdagens etappe er en versting med nesten 4000 høydemeter pakket inn på rett under 10 mil. Det er fortsatt langt igjen, men værmeldingene tyder på varmere vær og opphold de neste dagene. Vinterhanskene blir herved pakket bort.
Vi spiser to middager om dagen og drikker 5-6 liter sportsdrikke på hver etappe. Det er supert å ha kommet til Italia der i hvert fall maten sklir veldig greit ned.
4 dager igjen!
