Vi oppfordrer alle lesere som har egne bilder fra TransAlp å sende de til redaksjonen.
Etter åtte dagers slit, 60 mil og 21.000 høydemeter nådde Patrick Åserud og jeg endelig de alpine engene på toppen over Riva, med storslagen utsikt utover Gardasjøen og Dolomittene. Vi hadde klatret siden 8 om morgenen. Opp gjennom skogen, under skiheiser og opp slalåmbakker. Nå syklet vi rett inn i solskinnet, mot Posletta og den etterlengtede dukkerten i Gardasjøen.
Sola stekte ubønnhørlig, som den hadde gjort nesten hver dag. Klokka var ti på morgenen. Det var under en time igjen av TransAlp 2003. Vi hadde en grønn sjø på høyre side, Garda foran oss - og rundt oss strakk spisse klipper seg mot skyene. Over sletta på toppen gikk assosiasjonene til Oslo. «Det er som å være på Ekeberg», ropte Patrick bak meg mens jeg skuet utover det grønne landskapet med en hytte midt på sletta. «Ja, bortsett fra at vi er på 1600 meter» sa jeg og kastet et blikk på Suunto klokken, som hele tiden holdt oss ajour med høydemetrene.
Hver dag forløp den eneste samtalen mellom Patrick og meg i form av enstavelser og tomler i været. Vi hadde forsert fjellovergangene med meg foran og Patrick på hjul. Litt stille banning foregikk sikkert hos oss begge til tider, men TransAlp er en lagoppgave - og vi visste at dette var noe vi gjorde sammen. Oppover bakkene holdt jeg hele tiden Patrick oppdatert om antall høydemeter igjen til neste topp, og antall kilometer til mål. Motiverende ord ble noen ganger ropt fra serpentin til serpentin i de krappe svingene oppover fjellene.
Andre lag var ikke like vennlige seg i mellom. Hver dag opplevde vi å bli forbikjørt av de samme venneløse syklistene som ikke gadd å vente på kompisen. En halvtime senere kom de bannende oppover utforkjøringene på utkikk etter lagkameraten.
Vi passerte noen kuer over toppen mot Riva. En stod midt i stien og jeg ropte for å få den unna. Vi tok fatt på nedstigningen til det norditalienske slettelandet. Utforkjøringen som fulgte var nok til å få oss til å glemme all smertefull klatring. Den alene var verdt alt slitet.
Fra 1600 m.o.h. nærmest datt vi ned fra fjellet til et par-tre hundre meter over havnivå. Rumpa lå på bakhjulet i over 40 minutter uten pause. Det var stupbratt og teknisk, den som sykler hele veien er konge. Vi startet på åpne beitemarker og fortsatte ned gjennom snauskog. De første kneikene gikk unna på forhjulet med hjertet i halsen. Stien snodde seg nedover fjellveggen på løs jord og løse steiner. For hver tiende meter vendte stien 180 grader og vi skrenset nedover en ny smal fjellhylle.
Under oss ventet den varme sletten med vinranker og eplehager. Svetten rant fra hjelmen. Samtalen mellom Patrick og meg ble til jublende hyl og begeistret banning over hvor rått dette var. Likevel, aldri før har jeg tatt meg selv i å håpe på et lite opphold i all denne tekniske utforkjøringen. Hendene verket selv med finjustert hydraulikk. Etter 20 minutter med 2-fingerbremsing måtte hendene hvile og jeg gikk over til støthvis langfingerbremsing. Pris herren for skivebremser. Fortsatt var det langt ned til bunnen av fjellveggen.
Vi passerte to lag nedover her. Det var ingen mulighet til å flytte seg i bratthenget og de vi tok igjen var nødt til å stoppe og holde seg fast i trærne. Vi ropte, de surmulte. Jeg passerte først og Patrick fosset forbi rett bak. Som jeg hadde gjort hver dag i det vi passerte Europeere nedover bakkene, stakk jeg armen ut og tommelen i været. Nedover var patrick og jeg helt sjefer. Vi fikk høre flere ganger etter målgang at vi var gærne utfor, crazy Norwegians. Det betaler seg heldigvis å trene mye i teknisk terreng i Østmarka.
7000 søkte, 440 lag kom med
TransAlp Challenge ble mellom 19. og 26. juli i år arrangert for 6. gang. Rittet som startet som en reiseartikkel av Uli Stanciu for tyske Bike i 1990, har i løpet av sin relativt korte historie utviklet seg til å bli en av de viktigste årlige begivenheter for fremtidsrettet terrengsykling.
Drøyt 440 tomannslag deltok i årets TransAlp. Arrangøren mottok over 7000 søknader. Påmeldingen til TransAlp har nesten antatt Birkentendenser. Men i TransAlp kommer det deltakere fra hele verden. I 2003 deltok det lag fra 28 nasjoner. Folk kommer fra Costa Rica, Hong Kong, New Zealand og Sør-Afrika, Israel, Kanada, USA, Namibia og de aller fleste landene i Europa. Åtte norske lag hadde også klart å karre seg med i årets styrkeprøve.
43% grus - 5,4% smal sti
TransAlp Challenge er en real utfordring, selv om det er et folkelig ritt. Så godt som hver eneste dag starter med en–to timer sammenhengende klatring. Som regel klatrer man mellom to- og tre tusen høydemeter hver eneste dag. Det meste går på grusveier som snor seg oppover og nedover fjellsidene. Inne i mellom er det noen utrolige stipartier og det er en del strekker på asfalt, for det meste på smale svingete sykkelstier.
Prosentandelen totalt var i 2003 på 43%grus, 47% asfalt, 3,6% kjerrevei/bred sti, 5,4% smal sti og 1,4% bæring. Likevel kan TransAlp kalle seg et terrengsykkelritt med all ære og troverdighet i behold.
Se for deg Nibberitteti Geiranger. Løypa her går fra 0-1500 m.o.h i løpet av 21km. Det er garantert Norges råeste terrengsykkelritt. Mange grøsser bare ved tanken. Fra Mittenwald i Tyskland til Riva Del Garda i Italia er det over 610 kilometer med over 21000 høydemeter. Flere av etappene i TransAlp starter med nettopp en klatring som Nibberittet. Første bakken på 2. etappe f.eks går fra Reith på 400 m.o.h til Feldalm på 1900 meter, i løpet av drøye 2 mil. Etter dette gjenstår fortsatt over 1500 høydemeter og over 60 kilometer bare den dagen.
Det var advarselen.
Belønningene står også i kø for de som kommer seg opp om morgenen og inn i startboksen de fastsatte 15 minuttene før skuddet går klokken 0800. Ikke bare går klatringene opp i vanvittige fjellmassiv, de når også en topp.
Og som kjent; fra toppene går det nedover.
De som synes at grus er kjedelig kan spise kameler til frokost, middag og lunsj resten av livet, for utforkjøringene i TransAlp finnes ikke kjedelige. Selv asfaltpartier blir hårete når det går i over 80 km/t og serpentinene kommer tett. Men heldigvis er ikke alle utforkjøringen grus eller asfalt heller.
Stier i verdensklasse
I år ble vi ved spesielt to anledninger skjenket stipartier som overgår det meste jeg har syklet noe annet sted i verden. Tredje etappe f.eks, inneholdt ikke bare en spektakulær klatring opp Hahnenkamm løypa i Kitzbuehl, den inneholdt også en stiutforkjøring fra 2200 m.o.h. ned til under 800 meter.
I løpet av 11kilometer stupte løypa ned på smale høyfjellstier gravd ned i alpine enger og videre ned svingete bøkeskogsstier med doserte svinger, hopp og rennende vann. Med glødende bremseskiver og gjørme i smilet datt vi rett ned i den koselige alpelandsbyen Neukirchen. Landsbyen stod på hodet og det var vill jubel for alle som kom i mål. Uansett om de kom først eller sist.
Og for de som trodde dette var en heftig utforkjøring så var det bare å glede seg til siste etappe. Etappen til Riva som er fast på programmet er en eneste lang avslutningsfest, som nevnt. Greit nok, den første bakken er like lang som alltid, men på toppen kan feiringen av fullført TransAlp begynne.
Aldri den samme løypa
Løypa i TransAlp er forskjellig fra år til år.
Uli kjenner Alpene som mange her i redaksjonen kjenner Vettakollen. Hver dag stiller Uli seg opp med mikrofonen foran et ivrig felt og forteller om løypa som står for tur. Hver sving og stein blir beskrevet. Det blir informert om utsiktspunkt og farer og alle blir oppfordret til å more seg og nyte (na)turen.
Når Uli legger fra seg mikrofonen tar temamusikken over. Som oftest Highway to Hell eller noe annet illevarslende, men før spesielt pittoreske etapper ble vi også sendt av gårde til lyden av Guns N Roses-klassikeren Paradise City. Den siste dagen runget The Final Countdown over PA-anlegget. Enden var sant nok nær.
Til tross for at de fleste dagene i TransAlp kan virke like, var de alle særegne. Hele veien fra Mittenwald til Riva forandrer terrenget seg. Fjellene forandrer seg fra gråhvite alpetopper til beksvarte Dolomittspisser. Dalbunnene går fra beitemarker og kornåkre til vinranker og eplehager.
Det er alltid flott natur å se på og i timelange klatringer har man god tid til å svelge tungtfordøyelige inntrykk.
Sosialt mellom etappene
De fleste alpelandsbyene som TransAlp går innom ønsker alle sykkelryttere velkommen med åpne caféer og bugnende målbord. Innbyggerne jubler både ved målgang og ved starten igjen neste morgen.
Det er nok av hoteller og vi overnattet for ca 20-30 Euro pr natt. Standarden var varierende, men alltid grei. Det er å anbefale å bestille rom på alle stedene på forhånd for å slippe ekstraarbeid etter målgang. Gir man arrangøren en liste får man også bagene levert på hotellet hver dag.
Mellom hver etappe bør tre ting prioriteres foran alt annet. Mat, hvile og sykkelvask. Vi spiste to middager hver dag og var i seng før ni.
Tiden mellom etappene gir også mulighet for litt sosialisering med andre deltagere. I forbindelse med det daglige pastapartyet, inkludert i startkontigenten, viser arrangøren høydepunkter fra dagens etappe på storskjerm.
Har du problemer med utstyret er det mekanikere som reparerer sykkelen gratis. Har du utstyr fra leverandørene som sponser arrangementet er det en stor fordel å slippe køen hos de nøytrale mekanikerne. Det kan være greit å tenke på dette når du bestemmer deg for sykkel og utstyr. Jeg hadde f.eks problemer med å få fikset gaffelen. Rock Shox og Marzocchi var på plass, men ikke Manitou. Heldigvis hadde jeg en Rock Shox i reserve.
Alle lag får før starten i Mittenvald utdelt en guidebok for hele rittet. Hver etappe er nøye beskrevet og boken inneholder høydeprofiler og underlagsbeskrivelse for hver eneste etappe. Det er også anslått slutt-tider på god Tysk-Engelsk med forbehold om at tidene er ”Net Driving Without Brakes.”
Siste kvelden i Riva er det duket for fest og premieutdeling. Alle fullførende blir kallt opp på scenen for å motta den gjeve Finisher t-skjorten. I tillegg vanker det premier til de fem beste lagene i hver kategori samt gavepremier til lag som har utmerket seg spesielt. Det var ikke Bart Brentjens og Carsten Bresser som var de største heltene i Riva denne kvelden. Et lag fikk premie og stående applaus for å ha ventet sammen med en rytter som tryna noe fryktelig på starten av den siste etappen. Likevel var det et lag som mottok alles hyllest mer enn noen andre. Det laget som kom desidert sist av de fullførende. Et eldre par fra Tyskland brukte 74 timer over Alpene. Til sammenligning brukte vi 34 timer og et kvarter og Bart og Carsten 28 timer og 45 minutter. ”Essen auf Räder” som paret kallte seg ble hyllet som TransAlps ekte helter.
Hva slags utstyr duger?
TransAlp er et cross country-ritt og utstyret bør være deretter. Det kan likevel være lurt å tenke litt på holdbarhet kontra vekt. Patrick Åserud og jeg syklet på ganske forskjellige sykler. Patrick syklet på en Commencal Flame S, en XC fulldemper med 10 centimeter Duke Race foran.
Jeg syklet på min trofaste Kelly stålhardtail og startet med en Manitou Mars. Vi syklet begge med Magura Pro hjul bygget på Hügi 240 nav med Mavic 317 felger. Patrick valgte disse over CrossMax SL fordi Magurahjulene er lettere å reparere i tillegg til at de virker litt mer solide. Skivebremser hadde vi også begge to. Jeg, Magura Marta og Patrick på Formula B4 SL. Dekkene bør være av den litt solide typen. Patrick valgte Python Gold over de lettere Airlight og jeg kjørte med Continental Explorer Protection med forsterkede sidevegger.
Med oss i bilen hadde vi dobbelt opp av alle deler på sykkelen. På hver etappe hadde vi kun med de nødvendigste; to slanger hver, kjedekutter, pumpe, umbrakosett, ekstra vaier og mobiltelefon for å ringe redningstjenesten hvis vi enten så noen som tryna eller tryna selv.
Jevnt over fungerte utstyret vårt helt optimalt. Vi hadde fire pungteringer tilsammen og revnet hvert vårt dekk, heldigvis ikke verre enn at vi fullførte etappen og byttet dekk før neste dag. På første etappe pungterte jeg gaffelen. Hele den siste utforkjøringen den dagen ble kjørt med gaffelen i bånn. Likevel passerte vi flere lag nedover steinrøysene. Etter dette fikk jeg byttet ventil på Manitou’en, men etter 6. etappe låste gaffelen seg helt og jeg var tvunget å bytte over til min reserve Duke Race. Heldigvis hadde jeg med alt av adaptere til skivebrems osv og Rock Shox gutta var behjelpelige med jobben, mens jeg spiste første middag for dagen.
Jeg ble mer i glad i min hardtail for hver dag som gikk. Og jeg er ikke i tvil om at det skal mye til å finne noe mer effektiv maskin i dette rittet. Patrick på sin side var fornøyd med Commencalen og kjørte i hvertfall som en gris utfor. Vi hadde forutsett at syklene våre kom til å utjevne forskjellen mellom oss og det slo stikk. Jeg hadde litt å gå på oppover i forhold til Patrick og han kunne ta initiativet nedover.
Vi startet med nytt drivverk og nye dekk og sleit ut et dekk hver. Vi gikk også gjennom et sett med bremseklosser hver.
Hardtails i teten
Til tross for at TransAlp er et ekstremt maratonritt brukte de aller fleste lagene blant de 20 beste relativt lett xc utstyr. Vinneren i herreklassen, Bart Brentjens og Carsten Bresser syklet begge på Giants carbonhardtail med skivebremser og to flaskeholdere.
Veteranklassen ble vunnet av et Scottlag som syklet på en ny Scottsykkel for 2004 som heter Genius. Rammen så ut som en fourbar variant og var laget av aluminium. Mixklassen ble vunnet av Karen Eller og Christoph Listmann fra Bike, hun på Scott G-Zero carbon-fulldemper, han på Specialized Epic. Dameklassen ble vunnet av Team Rocky Mountain på ETSX fulldempere.
Det var helt klart et flertall av hardtails foran i feltet, mens det lenger bak var et klart overtall av fulldempere. Dette kommer sannsynligvis ikke av at hardtail er så mye raskere, men heller av at de som satser og sykler fort her er mindre opptatt av komfort enn de som kjemper bak.
Ta med slepetau!
Er det stor forskjell på lagmedlemmene er det lurt å ha med tauestrikk. Alle mixlagene benyttet seg av dette. Ofte i form av en hundbåndsnelle på setepinnen til mannen og et par strips på styret til jenta. Det var helt rått å se de råsterke mennene i noen av de beste mixlagene taue jentene oppover bakkene.
Ingen lag gjorde tauingen så elegant som Team Rewel/Rohloff. Ikke bare hadde mannen på laget sveiset fast setet på setepinnen og kjørte med stiv gaffel, de hadde også customlaget snelle av maskinert aluminium. Integrert i titanstemen til jenta på laget var det en titanring til tauekroken. Som om ikke Rohloff navene var nok finmekanikk i seg selv.
Slepetau kan være det som holder et lag sammen på mer enn en måte hvis det er stor forskjell på kjørestyrken.
Camelbak eller tilsvarende drikkesekk er tilnærmet nødvendig hvis man ikke har med støtteapparat som kan stoppe å lange flasker underveis. Drikkestasjonene er få og man taper mye tid på å stoppe å fylle flasker. Har man god tid er det likevel nok av vann og sportsdrikk å få. Vi drakk omtrent ¾ liter i timen og hadde med oss drikke for hele turen fra start. På den lengste etappen gikk vi tross 4 ½ liter drikke tomme en halv time før mål. Vi var så desperate at Patrick rev flasken ut av hendene på en tilskuer, tømte den og takket.
I tillegg til sportsdrikk heiv vi nedpå en XL-1 gel hver, hver eneste time på sykkelen. Drikkeyoghurt fungerte som proteindrikk etter målgang.
Anbefalinger
Først og fremst vil jeg anbefalle alle å delta i TransAlp en eller annen gang i løpet av livet. Det er en utrolig opplevelse enten man satser på god plassering eller vil komme seg gjennom med kamera og tenkepauser. Det er viktig å være i relativt god form og man må være forberedt på tunge stunder i bakkene. For å komme seg med i rittet må man være tidlig ute og det kan være like greit å ta kontakt med arrangøren allerede nå for å sikre at man får innbydelse tilsendt.
Påmelding og innbetaling bør skje rett på nyåret så fort som mulig etter at innbydelsen kommer i posten. Etter det er det bare å trene på lange turer og bratte bakker.
TransAlp bringer terrengsyklingen tilbake til utgangspunktet, naturopplevelsen; gleden ved å komme til steder som er utilgjengelige til fots. Rittet over alpene bringer sportens røtter inn i fremtiden. Og hvilken fremtid som venter oss hvis ritt som TransAlp dukker opp over alt.
Årets versjon av TransAlp beviste tross sine umenneskelige klatringer og dreadhårete utforkjøringer at terrengsykling som massesport lar seg kombinere med toppidrett. Det er her fremtiden ligger. La massene delta sammen med, og mot eliten. Cross country terrengsykling som publikumsidrett er så godt som et dødt prosjekt, men lar man publikum delta på samme premisser som eliten er potensialet enormt.
