Topp fem-produkter:
Syntace P6: Akkurat som Geir Anders og Øyvind, har også jeg falt pladask for flere av Syntaces produkter, deriblant styrene deres. Den virkelige godbiten i sortimentet mener jeg likevel er karbonsetepinnen med det ikke-så-prosaiske navnet P6. Den er lett, lekkert utført, gir super støtte til seteskinnene, og ikke minst er den lett å stille inn takket være smart plasserte strammeskruer. Denne har knepet førsteplassen på min klassikerliste foran Thomson Elite.
Formula Oro K18: Gode bremser er viktig. Jeg flakker stadig mellom Avid Juicy og Formula Oro når det gjelder favoritt, men jeg har gang på gang latt meg imponere over hvor bra bitt det er i de relativt rimelige K18-bremsene, selv med 160-skive foran og bak. Det fins riktignok bedre bremser her i verden, men skal man ha valuta for pengene, kommer man ikke utenom Oro K18.
Nye XTR: Det føles som en liten evighet siden, og jammen er det ikke også snart to år siden vi i TERRENGSYKKEL - som de første i verden (sic!) - kunne presentere den nye XTR-gruppa (les her og her). Den regnes likevel som 2007-utgave, og i den var det flere nyheter enn vi hadde forestilt oss på forhånd, med ditto mange patenter med vanskelige navn. Den må anses som langt viktigere enn den foregående XTR-gruppa fra 2003. Drivverk med karbon- og titandeler, flotte pedaler, skikkelige hjul, justerbar hendelplassering, baknav med mange inngrepspunkt på bosset, etterhvert også bakgir i Shadow-utgave, og sannelig favner ikke Shimano XTR bredt også ved å inkludere et framnav med 20mm aksling. Applaus!
Diamant Silver Cape: Lette, dedikerte XC-sykler har alltid vært populære. Gode, gamle Diamant kom på markedet med nevnte modell i 2006, men med visse, små forbedringer, var 2007 året da denne blei bedre kjent blant folk, og den fikk en velfortjent stor markedsandel (samme sykkel selges også i Intersport-butikker, men da med andre farger og under navnet Nakamura Platinum HT). Jeg forelska meg fullstendig i den kvikke og lette sykkelen: Plutselig syntes jeg lange grusturer var gøy, og jeg leverte den motvillig fra meg etter endt testperiode.
I samme åndedrett kan også Scott Scale- og Cannondale Taurine-seriene nevnes. Disse viser at den stadig økende segregeringa innen terrengsykkelfloraen på langt nær har nådd toppen, samt at lette sykler etterhvert tåler ganske mye. Grunnen til at nettopp Diamanten kneip de feite typene her, er at sykkelen koster pene 14.990kr, og den tåler sammenligning med langt dyrere modeller fra andre produsenter. Les for øvrig test i TERRENGSYKKEL #8(3/07).
Ibis Mojo SL Carbon: Modellen Mojo Carbon blei lansert våren 2006 og fikk en fabelaktig mottakelse. Først i 2007 kom sykkelen til Norge, og også vi lot oss begeistre av karbonvidunderet med DW-oppheng, lav vekt og 140mm vandring foran og bak (les testen i TERRENGSYKKEL #7). For bare et par år sida var det uhørt at en sykkel med så mye vandring kunne være så lett. Med oppfølgeren Mojo SL Carbon tar Ibis enda et langt steg videre i de stadig mer finmaska kategoriene av terrengsykler på markedet. Denne har samme mengde vandring, men kan fint bygges fornuftig til ei vekt på ca ti kilo blank.
Vi kan nå dele kategorien stisykler (internasjonalt ofte kalt all mountain) inn sporty stisykler (120-140mm vandring og vekt på ca 11-13kg) og grove stisykler (140mm vandring eller mer, og fortsatt relativt lav vekt, ca 13-15,5kg).
Beste stiområde
Vi er ekstremt heldige i Norge, som har et virvar av flotte stier i nærheten, nesten uansett hvor i landet man holder til. Jeg, for min del, må velge meg Østmarka som mitt favorittområde. Stiene er lett tilgjengelige med en nesten utrolig tetthet og høy juhu-faktor. Jeg går ikke lei, rett og slett fordi jeg stadig oppdager nye perler.
Årets åpenbaring
Jeg har riktignok vært i Sierra Nevadaog sykla i unorsk terreng tidligere, men det er først nå at jeg har forstått hva mellom- og søreuropeerne legger i ordet endurosykling. På testtur til Comosjøen i Nord-Italia, ikke langt fra Milano, gikk det altså opp for meg for alvor. Jeg holdt på å svelge munnstykket på drikkeslangen da redaktør Øyvind pekte rett opp fjellsida og sa: -Opp der skal vi!Jeg måtte legge huet godt bakover for i det hele tatt å se hvor han mente. Nærmere 1500 høydemeters bratt klatring før hver tur ville ført til (enda) færre ukentlige sykkelturer hvis det var sånn her hjemme, men man får belønninga når man kommer til toppen, men det krever sitt, både av sykkel og syklist. Dette viser at det nok også ligger en del slit bak de flotte testbildene som f.eks. tyske Bike har fått som et varemerke.
At XC-løyper også kan være teknisk krevende, fant jeg også ut da vi la inn en dags sykling i VM-løypa ved Lugano fra 2003.
Mer om turen kan du lese/se her.
Viktigste ritt:
(Undertegnede er riktignok ikke den flinkeste rittdeltakeren, men likevel...)
Scott-Cup: Igjen noe Oslo-sentrert, men arrangørene bak denne serien av åtte ritt gjør en fantastisk jobb. Og det de gjør er viktig: I 2007 hadde de, med sin inkluderende ånd, i snitt 325 deltakere, og blant dem finner man alt fra halvproffe, topptrente Team Høydahl til ferske smårollinger via nybegynnere i 40-åra som har funnet ut at terrengsykling er rette måten å komme i form på. Upretensiøst, men proft, og man merker på stemninga at folk trives i vaffellukta i målområdet, nesten som en eneste stor familie. I denne sammenhengen bør også Trondhjems Velocipedklubs karusellritt, SMBTKs Bedriftskarusell, Terrengcupen i Rogaland og KCKs Bauer Cup i Kristiansand nevnes. Stå på, folkens!
Bukkerittet: Et maratonritt som viser at det går an å legge opp ei teknisk krevende løype. Deltakerne var positive og syntes løypa var morsom. At et slikt ritt får NM-status, er viktig.
Birkebeinerrittet: Selve folkefesten. Det skal ikke undervurderes, det Birken har betydd for norsk terrengsykling. Det negative ved Birkens dominerende rolle, er at mange andre ritt med finere løypetraseer havner helt i skyggen. Se rittguide i TERRENGSYKKEL #8(3/07).
Hva skjer i 2008?
2007 var året da mange fikk øynene opp for tysk sykkelindustri, bl.a. gjennom Cube, Ghost, Liteville og ikke minst Canyon. Den tyske dreininga vil øke i 2008, men nå vil mange utvide perspektivet enda mere og se mot andre europeiske land, f.eks. Frankrike. I 2008 blir det spennende å følge med på styrkeforholdet mellom SRAM og Shimano, etter at Shimano nå også med ny XT-gruppe virkelig har kommet på offensiven. Syklene på markedet vil stadig bli mer spesialiserte, men bruken av karbon har kanskje nådd toppen nå. Isteden vil flere ta i bruk edelstål i større grad, kanskje også titan, forhåpentligvis med lavere priser til forbrukerne. Videre kan det se ut til at ca 140mm vandring er etablert som det rette på stisykler.
Til tross for at enda flere vil finne gleden ved å sykle på sti (blant annet takket være TERRENGSYKKEL, terrengsykkel.no og terrengsykkel.no-forumet), vil kanskje mange finne ut at de nok heller skal kjøpe seg en landeveissykkel og kutte ut den asfaltifiserte terrengsykkelen de har. Forhåpentligvis vil antallet rittdeltakere øke, antallet ritt øker (ideene er mange), og flere kommer til å sykle grusritt på 2,25-dekk. Hvis arrangøren spiller korta sine riktig, kan Jenterittet på Røros 7. juni bli viktig for rekrutteringa av jenter. I tillegg vil enda flere prøve seg på høyfjells-/topptursykling. Her kommer Google Earth inn som et nyttig verktøy, siden man kan sitte hjemme, finne fristende/lovende stier og planlegge en tur uten egentlig å kjenne området på forhånd.
