Årets innsats:
Det er mange som står på hardt i sykkel-Norge, men få får til mer og bedre enn det ildjsjelene på Hafjell gjør.
Mens resten av sykkel-Norge diskuterer for og i mot norgescup og UCI-status, krangler med grunneiere, og klager på manglende deltagelse på egne ritt, trår Hafjell til med å arrangere verdenscup i utfor. Og ikke bare gjør de det, men de gjør det så bra at UCI må skrive om dreieboka til fremtidige arrangører etter malen laget av Hafjell.
Hafjell ble tidligere i høst kåret til årets nest beste utforarrangør, kun slått av Fort William i Skottland. Det som vippet det i Fort Williams retning var at de kunne vise til større oppslutning blant publikum og flere tilskuere.
I 2013 blir det arrangert verdenscup både i rundbane og utfor i Hafjell, da skylder vi alle sammen entusiastene i Øyer å møte opp og skape den festen som gjør at Hafjell i 2013 vil toppe UCIs liste.
At Hafjell høyst sannsynlig blir arrangør av VM i 2014 også, tyder på at de virkelig har gjort inntrykk hos UCI og blant kresen utforelite.
Hafjell kunne også fått prisen for årets arrangør og årets norgesreklame.
Verdenscuprittene i Hafjell i 2013 går den 14. og 15. september. Det er bare å stryke flagget og sette ring i kalenderen.
Se Pinkbikes video fra Hafjell her:
Video fra treningen i Hafjell
TMPFILMS - HAFJELL NORWAY MTB WORLD CUP from Maîtrejean Thibault on Vimeo.
Årets nyvinning:
Nytt utstyr dukker opp hele tiden, men det er sjelden det virkelig påvirker hvordan vi sykler.
Dempergaffelen, klikkpedalene, heve-senke-pinnen, skivebremsene m.fl er produkter som opp i gjennom historien virkelig har endret terrengsyklingen. Det er egentlig vanskelig å se for seg at de store revolusjonene kan komme i disse dager, men noen prøver.
Konglomeratet bak Lapierre, Ghost og Hai har utviklet en elektronisk demperjustering som automatisk justerer bakdemperene underveis på turen. En mulig revolusjon, men kanskje gjør det egentlig ikke store forskjellen på hvordan vi sykler?
Trenden med enda en hjulstørrelse er en annen revolusjon som først og fremst vil påvirke bransjen. Syklinga blir som før, selv om de forskjellige hjulstørrelsene kan ha sine fordeler og ulemper.
En ting som har dukket opp i år som sannsynligvis vil endre terrengsyklinga for mange er lanseringen av Srams nye XX1-gruppe. 11-delt kassett med ekstremt spenn og krankdrev som nærmest umuliggjør at kjedet hopper av vil først komme i den aller øverste prisklassen, men dette vil garantert renne nedover i prisklassene i årene som kommer. Ikke mye til revolusjon sier du kanskje, men det at du ikke trenger å være redd for å miste kjedet, få chainsuck, slå krankdrevene nedi steiner, lirke giret opp på storeklinga over en bakketopp eller sparke på det for å få det til å gire ned igjen er helt klart en kjærkommen utvikling. Shimano har nå en stor utfordring liggende på bordet og det vil bli fryktelig spennende å se hva de svarer med. Sannsynligvis jobber de hardt med en elektronisk terrenggruppe, men det er ikke sikkert at de så den ellevedelte gruppa fra Sram komme, og at de ikke har noe tilsvarende på gang, bare noe helt annet. Det er uansett tydelig at den knallharde konkurransen mellom Sram og Shimano er bra for oss forbrukere. Shimanos grupper har de siste årene blitt fabelaktig bra, mye presset frem av Srams innovasjon og realiseringstempo.
Se XX1-video
Årets lansering:
Sram scorer høye poengsummer her også. Mange i OL-feltet i London syklet rundt på XX1-deler. Både gullvinner Kulhavy og sølvvinner Schurter beviste fra første ritt at Srams nye girgruppe funker når det absolutt må. Men det er likevel en annen lansering som har skapt enda større ringvirkninger i 2012 og det er Nino Schurters brakseier i årets første verdenscupritt, I VM og i verdenscupen sammenlagt på en sykkel med 650B-hjul.
Selv om diskusjonen om hva som er best av 26 og 19 ikke hadde lagt seg brukte Nino Schurter vinteren godt til å teste sykler. Først og fremst med tanke på OL, men også med tanke på å revansjere VM-sølvet fra 2011 og ta igjen verdenscuptronen fra Jaroslav Kulhavy. Da han vant verdenscuprittet i Pietermaritzbourg i Sør Afrika helt på begynnelsen av sesongen på en sykkel med hjul i en størrelse de fleste hadde glemt eksisterte gikk terrengsykkelbransjen i full beredskap. Mange merker valgte å slenge seg på og kunne vise frem sykler med 650B-hjul på høstens sykkelmesser. Men flere valgte å vente. Allerede i 2013 vil utvalget av dekk, gafler, rammer og hjul til 650B-hjul være ganske så bra. At forskjellen fra 26 til 650 ikke utgjør all verden i terrenget spiller liten rolle. Vi syklister har brent av tusenvis av kroner for mindre endring tidligere.
Se film fra rittet i Sør-Afrika
Se Scotts film om resonneringen rundt hjulstørrelser
Scott Scale 600 versus Scale 700 & Scale 900 from SCOTT-Swisspower on Vimeo.
Årets tragedie:
Selve hjernen bak Schurters hjulstørrelse-kupp og Scott-Swisspower-mekaniker, Erwin Wildhaber, døde tragisk på en fjelltur sammen med Scott-swisspower lagleder, Thomas Frischknecht og den sveitsiske landslagssjefen Andy Seeli i slutten av november. Alle de tre på tur falt ned en skråning, og mens Frischi og Seeli klarte å stoppe fallet fortsatt Wildhaber over et stup og omkom. Frishi brakk selv beinet mens Seeli ble alvorlig skadet med flere brudd. Erwin WIldhaber var en kjent humørspreder i miljøet og syklet blant annet sammen med Schurter i tandemrittet under fjorårets Roc D’Azur.
Erwin og Nino på tandem
Årets overlegne: Sveits i rundbane-VM
Når du i et rundbane-VM tar alle plassene på pallen er det overlegent. Når to av de tre som tapetserte pallen ikke engang kvalifiserte seg til det sveitsiske OL-laget, begynner vi å forstå litt om hvor overlegne Sveits er i rundbane.
I 2013 er det mye som tyder på at dominansen kan fortsette, og ikke bare for de sveitsiske syklistene, det blir også flere lag. Verdensmesteren i xc-sprint, Ralph Näf går til BMC, sammen med sølvmedaljøren fra rundbanerittet, Lukas Flückiger. Lillebro Flückiger som tok bronse i rundbane-VM går til det sveitsiske laget Stöckli.
Rundbaneverdensmester og årets verdenscupvinner fronter fortsatt Scott, også det sveitsisk, sammen med Florian Vogel som var på OL-laget til Sveits.
Video fra VM-rittet
Årets mest fortjente: Manengen i Birken
Lars Ragnar Manengen er Birkenspesialisten som de siste årene har vært nærmest uslåelig i norske maratonritt. Men seier i Birkebeinerrittet hadde han ikke klart å få til. Flere knepne annenplasser hadde Lars Ragnar samlet inn, men seieren manglet. I år skulle det bli annerledes og Lars Ragnar var fast bestemt på å sørge for det hele selv.
Lars Ragnar stakk fra hele feltet på egenhånd allerede etter det andre terrengpartiet. Bak ham satt maratonverdensmester Alban Lakata, tidligere Birkenvinner Anders Hovdenes, landeveisproffen Frederik Willmann og mange flere. Alle tok opp kampen for å kjøre inn den ensomme Manengen i front. Kunne det holde denne gangen?
Manengen viste enorm styrke og det ene forsøket på å innhente han etter det andre kom til kort. Først når giganten fra Østerrike, Alban Lakata la seg i front og bestemte seg for å taue det han kunne ble luka opp til Manengen mindre og et par mil før mål ble den evige toer igjen en del av en ambisiøs tetgruppe. Var løpet kjørt igjen?
Har du ligget alene i brudd lenge, er det lite sannsynlig at du har krefter til å kjøre fra igjen. Slik er det i hvert fall vanligvis, men denne gangen ville Lars Ragnar det annerledes. I Balletbakken klinte 18-år gamle Truls Engen Korsæth til, også han fra Lillehammer Sykkelklubb. Unggutten fikk en liten luke, men Lars Ragnar har kjørt ballettbakken flere ganger enn de fleste og tettet luka ved å sette ny fartsrekord ned bakken. I en hastighet over 90 km/t tok han ryggen til Korsæth før de siste svingene. Over brua før mål tråkka han til igjen. Ingen svarte. Lars Ragnar kunne gå alene over mål som vinner av Birken. Evig toer-stempelet for alltid utvisket. Norges maratonkongen hadde tatt sin viktigste seier, og hele terrengsykkel-Norge jublet med ham, også de han hadde slått på veien, for dette var en seier mange unnet den sympatiske Øyer-væringen. Byllen brast og Lars Ragnar kunne glede seg over å ikke bare ha klart det han selv ikke hadde klart før, men han hadde også tatt Brikentronen tilbake til det norske terrengsykkelmiljøet etter flere år med seier til utlendinger og landeveissyklister.
Årets største forventing:
Sykkelforbundets nye sportssjefer hopper ikke akkurat etter Wirkola, men mye bør skje og det fort.
Vi terrengsyklister har i årevis funnet oss i å bli stemoderlig behandlet av Norges Cykle Forbund. Millioner fra engangslisenser har rent inn på kontoene til NCF, mens få millioner har kommet tilbake i form av smart terrengsykkelsatsing. De siste årene har den sportslige ledelsen i Forbundet blitt ledet av Steffen Kjærgård, som ikke har hatt noen interesse for terrengsykling, og som måtte gå av på grunn av hemmeligholdt dopfortid. Steffen har hatt med seg Lars Vidvei på laget, der Lars hadde ansvaret for oppfølging av terrengsykkellandslagene spesielt.
Lars har også måttet gå før tiden. Det fortelles om manglende evne til å motivere utøvere og tidvis full splid på de landslagene han har ledet. For mange har NCFs terrengsykkelsatsing mer fungert til å skremme unge utøvere over til velorganiserte landeveislag, enn til å motivere å tilrettelegge for innsats i terrengsykkelløypa.
Forbundets strategi er å satse på unge syklister. Det er juniorer og U23-syklister som mottar støtte og blir tatt ut til landslag, men etter passerte 23 år er det liten støtte å få som terrengsyklist. Terrengsykkelsporten er ikke organisert på samme måte som landeveissykling, med velfungerende klubb- og semiprofflag og som senior terrengsyklist står du derfor som regel foran et valg hvis du har sportslige ambisjoner: Hopp over til landeveissporten, eller bruk egne penger på å starte bakerst i verdenscupritt med et håp om i fremtiden kanskje kunne få plass på et europeisk profflag med dårlig organisering.
Terrengsykling er nærmest som nasjonalsport å regne på sommeren i Norge, og fortjener vesentlig bedre støtte fra eget forbund, hvis de er seriøse med at de ønsker et landslag som hevder seg i mesterskap og OL.
At Gunn-Rita ble tatt ut som eneste jente til OL-rittet, til tross for at vi hadde to plasser, er bare en av flere terrengsykkel-uvennlige avgjørelser som den sportslige ledelsen i NCF har gjort de siste årene.
Den nye sportslige ledelsen med Hans Falk i spissen og Eddy Knutsen som terrengsykkelansvarlig hopper nærmest etter Eddy the Eagle, men forventningene om positiv endring ligger der likevel. Forhåpentligvis går vi lysere tider i møte.
NCFs utforsykkelsatsing bør være et forbilde i så måte. Her har de unge syklistene fått tid og mulighet til å forbedre seg, og de har blitt matchet mot de aller beste. At Isak Leivsson kronet sesongen med 12. Plass i verdenscuprittet i Hafjell viser at målbevisst satsing faktisk fungerer.
Bjørn Wirkola kommer fem minutter ut i denne videoen
Eddy The Eagle Edwards
Årets gjennombrudd:
Utforlandslaget har satset målbevisst og strukturert i et par år og i høst kom endelig tegn på at det nytter. Isak Leivssons fabelaktige 12. plass i verdenscupfinalen i Hafjell, med hele verdenseliten på plass er intet mindre enn en sensasjon. Bak ham følger det flere utfortalenter med store ambisjoner. Nå ser de at det er mulig å nå helt frem. Nivået i verdenstoppen i utforsykling er skyhøyt og marginene er knøttsmå. Alt skal klaffe for å være blant de beste og Isak Leivsson har vist oss at det går an.
Årets trend: Enduro-ritt-sykling
I Frankrike har det blitt konkurrert i denne formen for terrengsykling i årevis. Den mest kjente konkurransen, Megavalanche har blitt arrangert siden før årtusenskiftet og før skivebremser var allemannseie. Likevel har det tatt tid å spre denne flott konkurranseformen utover i verden. Det har blitt arrangert konkurranser hist og hær, og Maxiavalanche-cupen har fått et vist nedslagsfelt, i år består Maxiavalanche-cupen av 10 konkurranser. Både i Frankrike og Sverige, Italia, Andorra og på Reunion i det Indiske hav. Men mer en Maxiavalance så tyder de nye Enduro-rittene som sykles med rallyformat virkelig på at denne konkurranseformen er i sterk vekst. TransProvence som er et sju dagers stirally i fjellene rundt Sospel i sør-Frankrike solgte ut alle plassene til neste års ritt på under ett minutt. I tillegg blir det i 2013 for aller første gang arrangert en Enduro World Series. En verdenscup i enduro-terrengsykling, uavhengig av det internasjonale sykkelforbundet, UCI. Mannen bak, Chris Ball har lenge vært en av de viktigste personene bak UCIs satsing på utforsykling. Enduro World Series består av sju konkurranser. Og selv om ingen av Enduro World Series konkurransene er med i Maxiavalance Cup, eller motsatt foregår også flertallet av Enduro World Series-konkurransene i Frankrike. Det er åpenbart at Frankrike er endurosyklingens hjemland.
Super-Enduro fra Madesimo i Italia
I 2012 ble det også så vidt påbegynt en norsk Enduro-serie. Flere småritt ble arrangert med gode tilbakemeldinger og fornøyde deltagere. Til og meg NCF er obs på dette rittformatet, og kanskje får vi en forbundsstøttet norgescup i løpet av et av de nærmeste årene. I 2013 blir en norsk enduro-cup uoffisiell, men like fullt et faktum. Både Oslo-Enduro, Nesbyen Enduro og Kongsberg Enduro ble arrangert i år, og returner i 2013. Flere andre arrangører har også meldt seg på, så det er mye moro å se frem til også her hjemme.
Enduro-sykling kan godt sies å være stisykling, men i et konkurranseformat. Her taes tiden kun på spesielle strekninger, som som regel peker nedover. Transportetapper i motbakke og på grus eller asfalt er som regel uten tidtakning, eller kun med en gitt tidsfrist.
Rittet Transvesubienne i Frankrike skiller seg dog litt ut fra resten av rittene som først og fremst vinnes av kondisjonssterke utforsyklister, ved at her går tiden i hele rittet. I de lange motbakkene og i de enda lengre utforkjøringene. Transvesubienne tar godt over 6 timer å fullføre, selv for verdens beste syklister, men blir likevel syklet på grove stisykler.
Årets endelig:
Bransjen, også den norske begynner å forstå poenget med breie styrer.
Med den breie aksepten av 29er-hjul har også aksepten av breie styrer blitt breiere. Alle som har syklet på en 29er-sykkel vet å sette pris på det ekstra momentet et bredt styre gir. Ingen som har syklet med bredt styre på stisykkelen eller rittsykkelen går noensinne tilbake til et smalt styre. Likevel har det tatt årevis med påpekning i tester her på Terrengsykkel og press fra lekne produktsjefer i Nord-Amerika før de breie styrene også har blitt akseptert av vår hjemlige bransje. Kanskje er det konservative butikker og forbrukere, mer enn produsenter som har holdt igjen, men fakta er at mange norske Birkensyklister har fått vranglæren om at smalt styre er raskt i ritt inn med sykkelkjøpet. Vi i Terrengsykkel merker oss med stor glede at neste års 29ere beregnet til rittsykling både på grus og sti kommer med styrer på 66 cm og oppover, også på sykler med norsk opphav. ENDELIG!
Et bredt styre gir bedre kontroll nedover og bedre balanse oppover, uten at det har noen som helst negativ innvirkning på farta på grusen. Med smale styrer mener vi nå alt fra 62 cm og nedover. Breie styrer er fra 66 cm og oppover. Styrer på 64 cm kan funke bra på lette rittsykler med 26 tommers hjul.
Årets å kom-igjen-a:
Bransjen har ennå ikke forstått at smale dekk er uegnet til så vel rundbane og maraton som stisykling.
Breie dekk ruler nesten like hardt som breie styrer, men vi skal gå med på at lette og smalere dekk har sin funksjon til pendling, trening på asfalt og til grusracing på helt slette grusveier. Til det meste annet av terrengsykling er breie dekk best, alltid.
Breie dekk punkterer sjeldnere, de griper bedre, gir bedre balanse og mer trygghet i svingene. De bidrar med ekstra støtdemping og hindrer ukontrollerbar spretting. At dette er viktig på sti- og utforsykkelen sier seg selv, men at det også er nyttig på rundbane- og maratonsykkelen er vanskeligere å overbevise norske rittsyklister og produsenter om. På 29er-sykler klarer man seg med smalere dekk, da både grep og punkteringsmotstand blir bedre med de større hjulene, men fordelene med litt ekstra gummi gjelder fortsatt. De kommer bare til syne i litt høyere fart.
Rittsykler, uansett om de har 26, 27,5 eller 29-tommers hjul bør ha Schwalbe-dekk med minst 2,25 bredde. Bruker du Maxxis kommer du et stykke på vei med 2,1 elller 2,2. Specialized sine rittdekk er bedre i 2,2 enn i 2,0, akkurat som Continentals dekk er det. Å spare vekt på å sykle med smale dekk bør gjøres kun ved spesielle anledninger og i spesielle ritt. Sykler du ritt med lette og smale dekk bør du vite hva du gjør og hva du både risikerer og går glipp av. Gode dekk med god bredde gjør underverker for godfølelsen på sykkelen. Nyt den gode følelsen i 2013 – Mer gummi til folket.
