Øyvind kom før jul hjem til Norge etter tre år i Sydney, med fersk mastergrad i journalistikk i lomma. Målene for 2003 er klare: Finne seg jobb, og komme høyest mulig på resultatlistene i de tre maratonrittene til høsten.
I 2002 gjennomførte han det australske 150-mils-rittet Crocodile Trophy som første nordmann, og endte på en sterk sjuendeplass blant 65 beinharde konkurrenter.
Hva får en fyr til å oppsøke så mye smerte frivillig - samtidig som han tviholder på at terrengsykling først og fremst skal være en lek? Vi stilte ham alt for mange spørsmål, og fikk alt for lange svar. Se selv:
- Hvorfor og hvordan begynte du med terrengsykling?
- En kompis av meg (Lars Eftang, «kaffelars» på forumet her) drev med triathlon og lekte litt i skogen. Vi hadde tidligere vært på teltturer med sykkel og jeg hadde crosset litt rundt på småstier med Motobecane raceren jeg arvet av broren min. Jeg kjøpte meg en Merida Albontech DX i lekker kamuflasjegrønn og ble bitt av basillen et sted på vei til Østmarkskapellet.
- Dette var i 1991 og det gikk et WC-ritt i Kollen. Bengt Johanson vant med Høydahl på femte. Lars og jeg syklet oss bort mellom Kollen og Sognsvann og endte opp med å ringe på hos Helge Ingstad. At det var en av Norges store polarhelter som lånte oss en telefon skjønte vi ikke før senere. Fra Kollen til Vettakollen hadde vi brukt to timer. Adidas-shortsen min var gjennomvåt etter tidenes regnskyll, men vi smilte likevel.
Første ritt var «Ballerud Rundt» i regi av Sportslåven og «Sportslåven Kamikaze»-utfor på snø og annet blandet underlag i Kolsås.
- Hva har fått deg til å holde på siden?
- Resultatene lot vente på seg i ritt og jeg bånna listene som fjortenåring, men hadde det jævlig moro i Østmarka flere dager i uka. Lars ga seg, men jeg hadde kommet inn i et godt miljø i Frøy og hadde flere gode kompiser og sykle med. Som 15-16 åring begynte jeg å vinne litt, men satset ikke så fælt.
- Men det ble tydeligvis litt satsing etterhvert? - Først som junior begynte jeg å trene litt seriøst. Sammen med Frøys andre aktive senior, Rune Lie, reiste jeg til alle NC ritt både i DH og XC. I begynnelsen telte faktisk både DH og XC sammenlagt mot samme Norgescup. På ritt traff jeg mange venner og det var alltid litt vemodig når sesongen var over.- Og hvordan gjorde unge Aas det i Norgescupen? - Det ble noen hederlige resultater som junior og senior. Tredjeplass fra Svelvik i '94 ble beste resultat som junior. En femteplass på Gjøvik i '98 beste som senior hittil.- Hvor lenge holdt du på med NC? - I 2000 var planen å legge opp, etter to sesonger som var blitt ødelagt av skader i knærne. Jeg hadde satset hardt noen år. Vinterene før '99 og 2000 kjørte jeg femten timer sykkel hver uke, ute, uansett vær. I '99 kjørte jeg Sea Otter, men ble skadet rett etterpå. Vant likevel Outdoor Challenge lagkonkurranse i september. - Og på et tidspunkt havnet du på feil side av kloden? - Det stemmer. I 2000 dro jeg til Australia for å studere. Siden syklinga gikk til helvete, kunne jeg like gjerne få meg en utdannelse. Jeg endte opp med å bli Australsk Universitetsmester og få ny selvtillit av det relativt slette australske nivået. I Sydney var jeg kongen på haugen når jeg sykla med sportsgutta.- Hvor mye trener du på underlag som består av gråsvart, kjedelig og oljebasert flat materie? - Jeg har hele tiden fokusert på å trene i skauen. Jeg kjøpte meg en landeveissykkel i '98, men den støva mest ned mellom de tre tur-rittene jeg deltok i. Skogen er og blir min greie. Først nå det siste året i Sydney har jeg begynt å trene en del på veien. Noe jeg regner med at det blir mer av fremover. Så lenge jeg har det gøy kommer jeg til å sykle så mye som mulig. Gode treningskamerater som alltid er med på tur tross barn og ekteskap hjelper også.- Hvilket terreng trives du best i? - Jeg trives best i teknisk terreng på trening, men gjør det best i litt raskere løyper i konkurranser. Terrenget i Østmarka med bratte bakker overalt er vel favoritten. Aller helst liker jeg å tråkle meg ned supervanskelige utforkjøringer med rumpa på bakdekket.- Hvordan klarer du å kombinere lek og seriøs trening? - Her kommer gode kompiser inn igjen. I Sydney syklet jeg mye alene og leken ble litt borte. Likevel tok jeg turen til amfiteatret i Cenntenial park en gang i blant og testet hvor mange nivåer jeg kunne hoppe ned. På veien gjelder det å finne variert terreng med flott utsikt. - Når jeg sykler i Norge svinger vi alltid innom noen godstier selv på grusturene. Litt kniving ned de mest tekniske utforkjøringene er også med på å gjøre ting interessant. Fire-timers turer blir aldri kjedelig når tre timer og førtifem minutter går på singletrack. Østmarka er himmelen for slikt. Mulighetene i marka er jo helt unike. Stuer og hytter langs grusveiene gjør at man kan dra ut på laange turer uten å måtte være selvforsynt. I Australia må man ha med alt hele veien.- Hva er ditt inntrykk av terrengsykkelmiljøene i Norge? - Jeg har lite med hard core freeride-gutta å gjøre. De jeg sykler sammen med som tilhører den gamle Frøygjengen deler min filosofi om at ting alltid skal være gøy. Det kan virke som om en del av XC-gutta i dag trekker litt for mye langs veien. Mange går lei. Birkebeiner'n, tross sitt frynsete rykte i deler av terrengsykkel-leiren, er med på å holde liv i sporten i Norge. Det er utrolig hvor mange spreke syklister det finnes i dette landet. Bredden er ganske stor rett under toppen. - Når forsto du at maratonslit og strev var din greie? - Først midtveis i Crocodile Trophy skjønte jeg at jeg faktisk var ganske god til å sykle langt og lenge. Jeg har alltid følt at jeg har gjort det forholdsvis bedre i lange ritt enn i de korte. Når NC rittene varte over 3 timer og i tretti grader klatret jeg som regel litt på lista.- Nå i år skal du starte i tredagersrittet La Ruta de los Conquistadores på Costa Rica, åttedagersrittet Transalp Challenge som ender ved Gardasjøen - og trettendagersrittet Crocodile Trophy i Australia. Hvordan vurderer du disse rittene i forhold tilhverandre? - Selv om alle rittene slåss om å være verdens hardeste terrengsykkelritt er de ganske så forskjellige. - I Transalp Challenge må man til en viss grad lese kart og man sykler hele tida sammen med en annen, så man er aldri alene. Hver dag består av lange bakker og man må være rå både oppover og nedover, samtidig som man må være veldig samkjørt med partneren. - Crocodile Trophy er til sammenligning relativt flatt, til tross for siste etappen med over 4000 høydemeter. I CT er hovedutfordringene varmen og det å pine seg over endeløse sletter med støv og vaskebrett. CT er ikke bare slitsomt, men jævlig smertefullt fordi det er så brutalt og til tider ensformig. I tillegg er det lengre enn noe annet ritt.- La Ruta er, slik jeg forstår det, en klatrefest som slår det meste, men man blir også konfrontert med trope-hete og temperaturer ned mot null. Utforkjøringene den siste av de tre dagene er visst helt syke, med rennende leire, flomvann og tett jungel. La Ruta er mer enn de andre en spesiell kulturopplevelse. Lokale Costa Rikere utgjør hoveddelen av deltakerne. La Ruta har aldri blitt vunnet av en utlending.- Hva er dine ambisjoner for disse rittene? - I Transalp er målet en plass blant de 10-15 beste lagene, men først og fremst og oppleve noe nytt og ha det gøy. CT blir litt spesielt denne gangen da jeg har gjort det før og jeg skal kjøre for Phil Anderson. Målet blir først og fremt å gjøre det bedre enn i fjor, men pallen er vel egentlig det jeg sikter mot. En etappeseier eller to hadde jo også vært veldig gøy da...- I La Ruta skal jeg bli første nordmann som fullfører. Igjen håper jeg på en plass blant de 10-15 beste. Jeg tror uansett at det å krysse Costa Rica på sykkel i løpet av tre dager kommer til å bli en helt vanvittig opplevelse. Timevis med klatring med elleville chicos langs løypa er noe jeg gleder med sinnsykt til. - Hm. Chicosene har vi en viss forståelse for... Fortell hvordan du gikk fram for å skaffe deg sponsorer? - Det viktigste er jo å ha noe og tilby. Min greie var at jeg skulle være den første norske i verdens lengste terrengsykkelritt. At jeg hadde litt å vise til fra før hjalp jo litt. Samtidig er jeg relativt flink til å få trynet mitt i avisen, noe som er viktig.- Og hvordan løste du masingen, rent praktisk? - Først tenkte jeg gjennom hva jeg ville ha. Så trålet jeg mtbr.com for e-mail-adresser til stålbyggere i USA, samt at jeg sendte mail til de kontaktene jeg hadde i Norge, samt til noen som hadde produkter jeg kunne tenke meg å bruke. Det hele var mer ett spørsmål om å få tak i det jeg ville ha, så billig som mulig, enn at jeg ble tilbudt noe jeg ikke hadde tenkt meg ut på forhånd. - Og dermed endte du opp med en Kelly? - Ja, ved et lykketreff tente Kelly Bike Company på ideen og jeg fikk en «Pro deal» på den perfekte maratonramma. Kelly gav meg ramme, styrelager, setepinne, stem og trøyer gratis - mens jeg fikk gaffel og Shimano deler til OEM pris (ca 70 prosent under veiledende). Sport partner i Bergen svarte på mailen min og gav meg Continentaldekk og slanger gratis. Hi5 likte også det jeg skrev i brevet mitt og sørget for at jeg hadde sportsdrikk og energibarer til frokost, middag og kvelds. Giro (Interplaza) bidro med en super E2 hjelm, mens Erik Angvik hos Botolfsen, som er en gammel kompis, ga meg god pris på Magura og Race Face. - Bra mast! Ble det mer? - Jo, til slutt visste jeg at jeg var avhengig av gode bukser. Trollsport ga meg en god pris på Pearl Izumi bukser og hansker. I Australia kontaktet jeg Rohloff-importøren fordi jeg hadde lyst på et nav (Speedhub), men hun hadde allerede gitt bort et. Likevel gav hun meg kjede og verktøy. I ettertid har hun stått frem som svigerinnen til Rohloff sjøl og jeg er invitert til å komme på besøk på fabrikken i Kassel. Hun var visst stolt av meg etter Crocodile Trophy.- Hva slags endringer gjør du utstyrsmessig i år i forhold til 2002? - Jeg kommer til å beholde Kelly-ramma, men oppgraderer utstyret etter hvert som det går i stykker. Nye XTR kommer ikke på tale. Kanskje fornyer jeg bremsene til 2003 Magura Marta. Erik Angvik snakket noe om svarte bremser med karbon hendel, vi får se. Jeg må uansett få gjort noe med løsningen jeg har i dag med a2z-adapter på Manitou-gaffelen og skjev 18 centimeters Hope-rotor. Og så må jeg sette på en minsteskive (bestemorklinge) til de bratteste bakkene i Alpene, CT og La Ruta. - Jeg håper også å få testet ut et Rohloff nav, men er usikker på om det er bra nok for konkurranser. Kanskje i La Ruta der det er mye gjørme kunne Speedhub vært tingen. I CT er det snakk om at jeg skal sykle på en egen team sykkel. Hva det blir er fortsatt usikkert. Jeg vil nå helst bruke min egen godhoj.
