Aurlandsdalen på to hjul

To mil med smal og teknisk sti ned en av Norges villeste og vakreste dalfører, fra 850 ned til 50 meter over havet. Vi tok Aurlandsdalen på sykkel. Men er ikke sikre på om vi gjør det igjen.

Sist oppdatert 15. april 2004 kl 16.03
Camping: Johan Løberg Tofte, Jan Terje Walmann og Morten Jørve bruker frokosten på å lure på om dette er en god idé. Samme kveld var de fortsatt litt i tvil.
Camping: Johan Løberg Tofte, Jan Terje Walmann og Morten Jørve bruker frokosten på å lure på om dette er en god idé. Samme kveld var de fortsatt litt i tvil.

Du vet hvordan det føles, når turen er over. Når du er sliten i armene, solbrent i nakken og støvete i ansiktet etter mange timer i steinete, smal og strevsom sti. Når de tre literne i drikkesekken er borte, når alt som ligger der er tomt matpapir, to slanger du har punktert underveis og den langermede trøya du måtte ta av deg etter bare et kvarter. Og ikke minst: Når sykkelen ser akkurat så skitten og hardkjørt ut at du egentlig ikke har lyst til å vaske den, skylle bort følelsen av langtur.

Dette er et slikt øyeblikk.

Vi kommer susende ned de siste metrene sti under tette løvkroner, kommer fram til ei grind og fortsetter på en gresskledt kjerrevei. Snart går den over til en støvgrå grusvei langs et jorde, og for første gang i løpet av turen kan vi legge kjedet opp på det største krankdrevet, trekke pusten dypt inn og cruise.

Du kjenner følelsen; endelig sval fartsvind mot kroppen etter mange varme timer med teknisk stisykling. For en gangs skyld smaker grusvei godt, og der, noen hundre meter nede i veien, står bilen vår og venter. Turen er over.

Gutta stopper, hoier ut litt lettelse og strekker støle underarmer. Jeg legger sykkelen fra meg på bakken, tørker svetten med hansken, hekter av meg sekken og spør meg selv: Ville jeg tatt denne turen en gang til?

Vanligvis trenger jeg ikke spørre meg selv. Vanligvis gir svaret seg selv, de fleste dagsturer gir mersmak. Men her, på en solvarm p-plass i Vassbygdi helt nederst i Aurlandsdalen, ble svaret for min del greit:

Niks.

Dessverre. Det ble for mye bæring, for mye stein, for mye knot, for mange gufne stup å kikke ned i fra sykkelsetet. De tre andre er stort sett enige. Det er innmari kult å ha tatt turen. Men én runde er nok. Vi setter syklene på taket og drar hjem.

Sykkelhukommelse: Et fenomen

Og så går tida.

To uker senere snakker jeg med Jan Terje på telefonen. Han er allerede kommet til det sedvanlige stadiet, tidspunktet der den slitsomme turen ved hjelp av ytterst selektiv sykkelhukommelse er blitt redigert ned til et eneste sammenhengende potpourri av lekre og morsomme stipartier.

- Du. Den turen ned Aurlandsdalen, begynner han.

- Jeg har tenkt en del på turen vi hadde der. Nå husker jeg den rett og slett som en perfekt dag. En utrolig kul tur! Er du ikke enig? Seriøst, altså!

Jeg sukker. Har han glemt hele greia allerede?

Himmel og helvete

Vi var fire kompiser, fire sykler, to telt og en bil. Vi hadde gledet oss i ukevis til å prøve Aurlandsdalen på terrengsykkel. Turen er en klassiker blant fotvandrerne. Lørdag ettermiddag slo vi leir på Østerbø Camping. Neste dag skulle vi sykle ned to mil med ukjent sti mellom brutale fjellsider.

Det ble morgen. Det var knallblå himmel og det var juni 2003.

Telt og soveposer ble pakket ned, frokosten spist, nista stappet ned i Camelbaken sammen med kart, verktøy og ekstra klær. Morten kjørte bilen ned til bunnen av dalen, tok drosje tilbake til start, og dermed klikket vi inn i pedalene. Opp en grusvei, over ei lita bru, over en setervoll og inn på en smal sti langs et sauebeite.

Du kjenner deg sikkert igjen: Den forventningsfulle følelsen ved starten av en langtur på ukjent sti. Speidende blikk framover i terrenget.

Etter uker med forventningsfull hype hadde vi alle et bilde inne i hodet vårt, et bilde av hvordan vi håpet stien så ut. Nå skulle alt for en dag. Alle frykter gåing. Alle drømmer om lange, sammenhengende flyt-opplevelser på sti som snor seg ned langs elva. Det ble en god del av begge deler.

En tur for superentusiaster

Men ble det en tur du også bør ta?

Svaret avhenger i stor grad av hvem som spør: Hvis du stortrives med utfordringer på steinete, teknisk sti og ikke har høydeskrekk: Ta turen. Naturopplevelsen er enorm, og noen av stipartiene er så kule at du nesten ikke vil tro det.

Hvis du er mindre erfaren på vriene stier, og mest vant til grus og traktorveier, bør du heller ta turen til fots. For den jevne terrengsyklist er dette en slitsom tur - på grensen til en dårlig idé. Dette er en terrengsykkelrute for spesielt interesserte.

For all del: Det er mye flott sti, lettsyklet og smal på en gang. Flere ganger måtte vi bare stoppe, le og måpe. Det er innimellom spektakulær sykling, helt klart blant de tøffeste panoramaer du kan sykle gjennom her til lands. Ruta byr på mange morsomme partier med steinete utfordringer, noen opp kneiker, de fleste i utforbakker.

Men pakka inneholder også en god del styggbratte stup og skråninger rett på utsiden av stien, som gjorde at undertegnede sleit med høydeskrekk og irritert måtte leie sykkelen langs ellers prima sti. Det føltes meningsløst surt, men den som gjør en tabbe på stien, faller langt og lander hardt. Jeg er ikke ukjent med tabber, og liker ikke å lande hardt.

Og ikke minst: De steinete og knotete partiene oppleves som mange og lange. Alle som driver med fjellsykling, vet at gåing og bæring hører med. Men et sted går grensa. De partiene der du kan sykle, må være verdt hva det koster å gå de andre partiene - målt i humørfaktor og slitne skuldre. Og på en langtur som dette gidder i alle fall ikke jeg å angripe alle hindre med samme iver som jeg gjør på en rask kveldstur.

Rundt en tredjedel gåing

Etter at turen var over prøvde vi å anslå hvor mye av den som var kjørbar. Svarene varierte mellom oss fire, men i snitt havnet vi på at 1/3 av strekningen (og rundt halvparten av tida) ble tatt til fots - enten på grunn av skumle stup eller bratte skråninger 30 cm til venstre for stien, eller bare på grunn av uoverkommelige steiner.

Det drøyeste fallet var på rundt femti meter loddrett vegg under en halvannen meter bred sti med løse rullesteiner, hogget inn i fjellsida. Jan Terje syklet over. Vi andre valgte å gå.

Ikke rart han er den eneste av oss som gjerne gjør det igjen.

Den eneste...? Hm. Tja. Vel. Når jeg sitter her og ser på bildene, så skjønner jeg jo hva han mener: Var det virkelig fint? Jo, det var jo slett ikke alt som var så kranglete? Kanskje vi skulle...

Publisert 15. april 2004 kl 00.00
Sist oppdatert 15. april 2004 kl 16.03
annonse
Relaterte artikler
annonse

Terrengsykkel.no utgis av Fri Flyt AS | Postboks 1185 Sentrum, 0107 Oslo

Ansvarlig redaktør og daglig leder: Anne Julie Saue | Redaktør: David Andresen Vesteng | Journalister: Kristoffer Kippernes

Kommersiell leder: Alexander Hagen