«In Gran Canaria, lava stone, like ice », sier Joaquin og signaliserer at jeg kun skal bruke bakbremsen. Vi står på hardpakket rødlig jord, ser nedover landskapet med fargerike busker, kaktuser og doserte svinger. Langt der nede kan vi se storbyen Las Palmas ligge søvnig i soldisen. Den første svingen holder på å ende rett ute i en svær aloe veraplante, og jeg forstår raskt hvorfor vår lokale guide understreker teknikken som bør brukes i dette terrenget.
FIELDS OF GOLD: På vei ned til fjellandsbyen Tejeda i den gyldne timen på deilig flytsti. Anbefales!
Kanariøyene, og spesielt Gran Canaria er noe man kanskje litt flaut nevner for kollegaer at man skal til. I sykkelmiljøet er destinasjonen velkjent, men kanskje mest for landeveissykling eller turer på sol-svidd grus og ørkenstier. Vi hadde hørt om muligheter for stisykling, men tenkte at det i beste fall var «en hyggelig tur» og ikke så mye mer enn det. Den tredje største Kanariøya overrasket oss så til de grader.
Har man syklet landevei på øya, vet man at landskapet er karrig, kupert, villt og vakkert. Og man vet at veibyggekunst er noe spanjolene kan godt. Dette veinettet er også en viktig faktor hvis man skal lufte den grove stisykkelen.
Mange av turene starter høyt oppe i fjellene, og sykler man mindre enn tre kilometer nedover, regnes det som en kort tur. Gran Canaria har fire klimasoner, mange er velkjente med stiene som går sørover, men nord-stiene har kanskje det lille ekstra man er ute etter. Hintet er mer regn, mer vegetasjon, mer jord. Å sykle sti på Gran Canaria handler også om å nyte utsikten. Det finnes mange steder man bare må stoppe, nyte eller kjenne det kile litt i magen fordi det er bratt og høyt.
STEIN, TRÆR OG HAV: Noen av stiene passerer områder med pimpestein, rester etter vulkanutbrudd. Steinene er til tider glatte og innbyr til drifting.
Fokuset vårt var å få syklet masse nedoversti, så vi valgte å leie DH Guides Canaries i tre dager. Himar Sanchez og hans ansatte guider kun små grupper, og han er opptatt av gode stiopplevelser i bratt terreng. Mellom tre og fire mil nedoversti på en dag er vanlig for en gruppe som er vant til å sykle. Han opererer på hele øya, og i blant tar han også gjestene sine til naboøya Tenerife.
Dagen starter i bil, du blir hentet eller møter opp på avtalt sted. Vær og vind bestemmer mye om hvor turen går, men det er vanlig å ta unna den lengste transportetappen først, opp i høyden. Vi var heldige og hadde oppholdsvær i nord alle dager, for nord er virkelig interessant for stisyklister.
Mange av nedkjøringene byr på stor variasjon. Man kan starte med å sykle i rullende pimpstein i høyden, holde pusten gjennom hårnålsvinger i rød jord, for så å avslutte med litt urban downhill i en liten landsby som klorer seg til klippene. Dette gjør hver etappe til et lite eget eventyr. Variert og alltid annerledes enn forrige sti. De evig tilstedeværende kaktusene minner oss alltid på hvor vi er, og hvor du definitivt ikke vil gå over styret.
«Å drive med Strava-jag her er håpløst»
Selv underveis på en morsom sti, er det vanskelig å ikke feste blikket ved landskapet som bretter seg ut foran deg. Å drive med Strava-jag her er håpløst, du skal være bra blasert før det er noe poeng. Bilder blir tatt og man kan bli lettere irritert, for mobilkamera makter ikke å fange det grandiose landskapet. En sti verdt å nevne er klippestien som slynger seg over Tejeda fra GC 210 og som ender opp i den pittoreske og høyeste beliggende byen på øya, Artenara. Seks kilometer med sti, stedvis eksponert (men det er bare å rusle noen meter om man vil), furunålserpentiner, og spektakulær utsikt.
Turen toppes med noe kaldt å drikke eller lokal tapas et steinkast fra stiens ende. Pimpstein ja, små runde kuler med tørket lava, det er glatt. Høyt oppe i høyden trives furutrær med svært lange nåler. Furunåler er glatte, og spesielt når de opptrer som et tjukt teppe på offcamber-stier, og gjerne oppå de nevnte kulerunde pimpsteinene. Det å raskt kunne «dabbe» foten, enten det er en travers som holder på å gå galt eller en hårnålsving med løse steiner, nåler eller lava rettferdiggjør i alle høyeste grad de lokales bruk av brede plattformpedaler, og ikke spd.
OPP NED: På Gran Canaria, som i Norge, er tregrensa på ca 1000 meter over havet, men omvendt. Trærne starter å vokse på 1000 moh.
«Det blir aldri kjedelig eller monotont.»
Mange av stiene har godt med tekniske utfordringer, det blir aldri kjedelig eller monotont. Det er steiner, svaberg, krevende svinger eller løst underlag. God fysisk trening er det selv om man ikke gjør høydemeterne for egen maskin. Det finnes også lettere stier med mer flyt, men vi ønsket å ha litt å bryne oss på. Vær forberedt på å slite dekk og bremseklosser!
Det er et godt utbygget og merket turstinettverk på Kanariøyene. Folk går tur, spanjoler så vel som turister. Det er populært å gå de mest tilgjengelige stiene i helgene så det kan være en ting å tenke på når man planlegger dagene. Våre guider var veldig opptatt av å ta hensyn til turgåere, stoppe opp, hilse pent og slenge en strofe på spansk. Vi møtte ingen som var sure, tvert i mot var det mange tilsynelatende hyggelige meldinger og heia-rop. Noen steder er det private stier eller forbudt å sykle. Det er ikke alltid så lett å vite hvis man utforsker på egenhånd, derfor er det alltid en fordel med lokal kunnskap.
SYKLE STI PÅ GRAN CANARIA
Terrenget på Gran Canaria innbyr til «runs», som betyr at du gjerne kjører til, eller sykler opp på asfalt, og så sti ned igjen. Man kan leie seg en liten bil, eller ta en dag med guiding. Det finnes online-ressurser man kan bruke. Strava kan gi deg en pekepinn, og det ligger noen turer på trailguide.net, men lokalkunnskapen man betaler for ved å bruke et firma er uvurderlig. Det anbefales derfor å ta en dag eller to med guiding. DH-Guides gjengen stiller også med verktøy på turen så ymse reparasjoner kan bli gjort fortløpende. Vi fikk nødluftet en brems på vei ned fra Pico De Las Nieves.
SYKLIST I SOLNEDGANG: Fra toppen av øya kan man få en fantastisk solnedgang med utsikt mot Tenerife om værgudene spiller på lag.
REISE TIL GRAN CANARIA
Å reise til «Granca» med full familie er mulig, for øya kan tilby underholdning som alle andre typiske syden-destinasjoner. Å bo i sør er lurt, selv om det kanskje ikke er der det er vakrest. Det finnes også muligheter å sykle stirunder i de lavere fjellene innenfor resort byene. Direktefly, bomuligheter og leiebil er rimelig. Husk solkrem, selv om det ikke er alt for hett i fjellene er solen sterk for sart norsk vinterhud så nærme ekvator. Vi dro i mars, da er det vår, litt regn og generelt grønnere. Om sommeren er hele øya mer brunsvidd og man kan se dagstemperaturer på 30-tallet.
