Stisykling i Narvik

Og sjåføren da, selvfølgelig. Sture Pettersen. Narviks egen grenselos. 

– Æ kjøpte deinn i 2008. Deinn har gått som kommandobil i Sandefjord Brannvesen helt fram te 2007. Se, «loud siren noice» står det her på dæsjbordet. Deinn va dønn strøken, hadde bare gått 150.000 når æ kjøpte han. Litt rust her å der, men det ska det da vær. Deinn går trygt å stødig, bare skifta olje en gang i blant. Den går som ei kula. Bildet fra Reine har ramla ned, for faen, æ må lime det opp igjen, forteller Sture. 

Hamringen fra boxer-motoren i folkevogna med fartsstripene går i takt med skravlinga til Sture, og bilen tar oss nordover, og østover. Farten til den gamle institusjonen av en bil imponerer meg, i det vi suser gjennom det golde landskapet.

Selv kontemplerer jeg over livets forunderligheter. Det er knappe fem timer siden jeg sjanglet meg søvndrukken ut døra hjemme på Grünerløkka i Oslo, snubla om bord på et flytog med sykkelkoffert, og satte meg på rute SK4082 til Evenes flyplass, hvor campingturist og sykkelkompis Per-Eivind Syvertsen plukka meg opp og kjørte til Narvik. Langt til Nord-Norge? En myte er avlivet, og jeg våkner fra dagdrømmingen. 

Vi parkerer langs europavei 10, like ved Riksgränsen i Sverige. Fra parkeringslomma tar vi oss opp fjellsiden. Det siste som minner om trær forlater vi ved bilen, og beveger oss opp i goldt viddelandskap i en dyp dal. Blodpumpa får jobbe bra i første bakke, før det flater ut. Ved en liten nød-hytte møter vi en gjeng syklister. Finland er ikke lenger unna enn at de drar hit for å sykle.

– De sykla jo bare i skog, de har jo fan´kje fjell der borte, forklarer Sture, etter vi har hilst på de på gebrokken engelsk.

De sa ikke så mye annet enn ”very good, this trail”.

Jeg kunne ikke annet enn å si meg enig. Finnene kom ned veien vi syklet opp. Stien ser bra ut, og det er fristende å snu for å følge etter de. Jeg rekker ikke åpne munnen før Sture konstaterer ubeskjedent høyt; – Førbainna jåsspeisa, de sykla jo ned stien feil vei. Det e jo deinn andre sia som e bra!

Tåka er så tjukk, at om jeg ikke hadde vært her med kjentfolk, hadde jeg følt meg usikker. Den neste røde steinen langs stien er aldri lenger unna enn at jeg akkurat ser den. Det er så hvitt rundt meg at jeg ikke er i stand til å se om terrenget går opp eller ned. Alt jeg skjønner, er at vi måtte tråkke på. Tåka beveger seg nesten raskere enn oss. Unntatt Sture og Remi, som cruxer seg av gårde i imponerende tempo.

«Langt til Nord-Norge? En myte er avlivet, og jeg våkner fra dagdrømmingen.»

Så skimter jeg den. Først mønet. Så fjell. Stein. Og så hjørnet av taket. Låktatjåkko Fjellstue. Og verdens beste gulasjsuppe. 

– Førtæll mæ nu koss den her førrbainna Instagram-sjiten fungere. Koss knapp trøkke æ på?

Vi sitter på Låktatjåkko fjellstasjon. Den høystliggende fjellstasjonen i Sverige, 1228 meter over havet. Vi har varmet skrotten med en god gulasjsuppe, og Sture Pettersen skal legge ut sitt første Instagram-bilde. Selv om den mentale alderen ligger nærmere 25, har ikke 40-åringen helt fått taket på Instagram. Enn så lenge. 

– Og her sånn, legger du til filter, forklarer kompisen, narviking og tidligere landeveissyklist Remi Einås. 

– Filter? Æ ska ikkje ha nå førrbainna filter! Vis mæ nu bare koss æ legg det ut!

Ingen tid å miste, turminnene må deles. Etter å ha blånektet lenge, har Sture lagt ut sitt første bilde på Instagram. 

Som utskremt reporter tør jeg ikke annet enn å adlyde Sture Pettersen. Når vi kom inn i den gamle hytta hvor historien fra rallar-tiden sitter som tjære i veggene, var det klar beskjed; du bære må smake suppa Kristoffer, du får fan´kje lov å fær før du har smakt deinn. 

Jeg tør ikke annet enn å stole på Sture. Suppa er god. Så langt er jeg mer spent på stiene enn maten, men jeg har håp. Turen opp til Låktatjåkko fjellstasjon var frisk. 

Gulasjsuppa er fortært, og kroppen begynner endelig å få varmen igjen. Sture prater, og er utålmodig. Når det er så surt vær, er det bare én ting å gjøre. Vi legger igjen varme og trygghet på Låktatjåkko Fjellstasjon, og setter utfor. Tåka er tykk som grøt. Sikten tatt i betraktning, er stien alt for rask. Små avsatser kommer mot meg raskere enn øyet rekker å registrere. Sjatteringer i grått og hvitt. Sykkelen forsvinner i løse luften under meg flere ganger, før den i løpet av små hundredeler treffer bakken igjen. Det regner ikke, men lufta er så fuktig at brillene blir helt ubrukelige de første meterne.

Alt jeg klarer å se er holdepunktene mine. Små, røde steiner som leder meg gjennom tåkehavet.

Hadde jeg vært så heldig å få reise til Mars for å sykle, tror jeg det hadde føltes som det gjør nå. Jeg mister fartsfølelsen i den tette tåka, men når jeg senker blikket og ser de rødmerkede steinene passere stadig raskere, begynner jeg å skjønne hvor fort det egentlig går. Lyden fra underlaget er helt merkelig. Det er som å sykle på en myk og våt, men samtidig rask grusvei. Klakk-klakk-klakk. Bakken er dekket av en slags skifer-stein. Det er som å hamre over knuste fliser, det klirrer når steinflakene fyker til side. 

«Førbainna jåsspeisa, de sykla jo ned stien feil vei! Det e jo deinn andre sia som e bra!»

Alt rundt meg er vått, av snøsmeltingen fra store hvite hauger som ligger strødd i landskapet. 

Så ser jeg det. Det tynnes ut i den tjukke tåka, langt der fremme. Jeg begynner å skimte noe grønt. Og grått. Landskap. Endelig. 

Det kunne vært en scene fra Ringenes Herre. Det eneste som mangler er litt episk lys, og Gandalf ridende på et obskurt dyr over en åskam. Trær finnes ikke. Her er det bare jord, mose og stein. Viddelandskap så langt jeg kan se. Som er Lappland nasjonalpark. Langt der nede ser jeg innsjøen Torneträsk, vintersportstedet Bjørkliden og høyfjellshotellet. Sture peker. Vi måper.

Skal vi helt ned dit?, spør jeg og Per-Eivind nesten i kor. 

– Det stæmme gutta, heilt ned, sier Sture stolt og blasert. 

Haka til Sture henger på plass, vi har for lengst mistet vår i bakken. Helningsgraden er perfekt. Akkurat slakt nok til å tråkke. Akkurat slakt nok til at man ikke trenger å bremse. Det går bare nedover. Vi ser stien sno seg i flere kilometer i landskapet foran oss. 

Det går bare fortere og fortere. Til slutt må jeg bare stoppe. Armene klarer ikke mer. Det gjør så vondt, og så godt. Denne endeløse fornøyelsesparken av en sti sliter meg ut.  Vi er ikke mer enn halvveis nede mot innsjøen en gang. Den bratteste jeg har kjørt? På ingen måte. Det morsomste jeg har syklet? Godt mulig. Når vi utslitt blir spytta ut på en grusvei, er det så langt tilbake opp til toppen hvor vi begynte at det er fåfengt å speide. Denne utforkjøringen er lang. Vi traverserer oss vestover i terrenget igjen og får litt avslappende småkupert sti. Uten at jeg helt registrerer det, har vi havnet under tregrensa igjen. Vi bryter oss ned mer teknisk knot, og plutselig byttes steiner og røtter ut med gravsteiner og trekors. der vi passerer Rallarkirkegården.

«Det er i intervensjonen mellom denne rallarvegen og flere turleder like ved Riksgránsen man finner stier det er verdt å kjøre hundrevis av mil for å oppleve.»

Det er helt underlig. Stien går rett gjennom gravstedet. Vi ler og koser oss i dødens bakgård, hvor mange av de som bygde stien vi sykler på, ligger under oss. Flere tusen rallare jobbet med denne toglinjen. På transportetappen tilbake til bilen klarer jeg ikke å la være å gruble på hvor mange liv som har gått tapt i byggingen. 

Turen tilbake til Narvik i bilen til Sture er en opplevelse. Den gamle folkevognbussen  har sykkelstativ, bladhylle med sykkelblader, og ikke minst kjøleskap. Colaen smaker besynderlig godt. 

Mellom Narvik og Kiruna fraktes flere millioner tonn jernmalm årlig. Jernbanen mellom de to byene ble bygd ferdig tidlig på 1900-tallet, og rallarvegen snor seg i fjellandskapet langs toglinjene hele veien. Det er i intervensjonen mellom denne rallarvegen og flere turleder like ved Riksgränsen man finner stier det er verdt å kjøre hundrevis av mil for å oppleve. Med utgangspunkt i parkeringslommer langs E10 er mulighetene mange. Og det er hit narvikingene drar for å sykle. På den norske siden av grensen stuper fjellene rett i fjordene, og gjør syklingen bratt og til dels utilgjengelig. Men her, hos söta bror er viddene store, og landskapet mer kupert. Jeg har tre dager på meg, jeg akter å utforske mest mulig. 

Jeg fikk ikke nok av stiene ved Riksgränsen. Derfor suser vi innover på samme europavei som dagen før. Sture Pettersen har drevet en blogg i flere år, som jeg stadig har vendt tilbake til. Lenge før selfies ble et begrep, syklet Sture rundt med kompaktkamera og tok tok bilder med selvutløser på stiene her oppe. Turen jeg har spurt om vi kan sykle i dag går til Trollsjøen. Bildene jeg har sett, har vist et landskap som tatt fra en filmscene i en post-apokalyptisk krigsscene. Det kan sies at turen er målet, og denne turen er et kroneksempel. Jeg bare vet det ikke helt ennå. 

Vi parkérer bilen akkurat i rett tid, vi har en solnedgang å rekke. Gårsdagens tur til Låktatjåkko fjellstasjon går på samme første del av stien, og det er fristende å jage på. Men vi skal inn en annen dal denne kvelden. 

– Det ser heilt sjukt ut, du må bærre se det sjøl! Sture skravler, jeg hiver etter pusten. Innflytteren fra Svolvær jager på foran oss, tilsynelatende upåvirket. Jeg og Per-Eivind hangler etter. I jakten på solnedgangen, glemmer jeg meg. Jeg stresser, kaver, maser på de andre, og stresser litt til. Det er ikke før nesten en time senere, når jeg står der helt oppe ved Trollsjøen at jeg snur meg, og ser tilbake på hvor jeg nettopp syklet opp. Vi står i enden av dalen. Det er hit, og ikke lenger. Trollsjøen ligger i en bolle av stein. Høye, stupbratte vegger opp på alle kanter, bortsett fra utgangen. Og ved utgangen, på toppen av en sti laget i himmelen, står jeg. Rett fra nordvest slår den lave kveldssola inn, det frodige landskapet med alle steinene ser ut som tatt fra et maleri. Malt av en stisyklist. 

For Per-Eivind, som har kjørt campingvogna 150 mil hit fra Kongsberg, er det noe annet enn de dype skogene han er vant til. Borte på en steinknaus blir han stående og skue utover dalen mens han knipser med mobiltelefonen. Jeg knipser han tilbake til virkeligheten. På tide å sette snuten nedover. 

Verden ligger for våre føtter. Ett tråkk er alt som trengs. Vi slipper oss utfor, og stien tar tak i oss. En berg- og dalbane av smal sti. 15-20cm bredde, svinger, opp, ned. Vi tråkker på der det er nødvendig, resten handler om hvor fort man tør treffe svingene. 

Stien som på vei opp bar preg av å hele tiden gå litt oppover, går nå tilsvarende nedover. Jo lenger ned jeg kommer, jo mer lurer jeg på når pulsen skal treffet taket. Fra den småkuperte flytstien knekker vi over en åsrygg, og det blir både bratt og steinete. ”oooouhpf” , ”hmmmpf”, jeg stønner i utmattelse i takt med ristingen når demperne jobber på høygir mot det røffe underlaget.

«Det denne rallarvegen mangler i teknisk vanskelighetsgrad, tar den igjen i spektakulær utsikt. Den smale kjerreveien drar oss ut på et platå i fjellsiden.»

Tjue minutter etter jeg satte ut fra toppen ved Trollsjøen, krysser jeg grøfta og triller inn på Europavei 10 for andre gang på to dager. Fra kjøleskapet i Bikevan plukker Sture frem en enda en iskald bokscola. Jeg begynner å få et smått religiøst forhold til denne parkeringslomma. 

Det forundrer meg hvor mye i samfunnet som er personavhengig. Neste dag står vi på togstasjonen i Narvik. Målet er Riksgränsen, for tredje dag på rad. Denne gangen står Bikevan hjemme i Narvik. Vi skal prøve å sykle Rallarvegen fra ned til Rombaksbotn, kanskje den mest trafikkerte delen av Rallarvegen. Det er en omvendt topptur, hvor man starter høyest, og sykler ned til havnivå, og opp igjen. Eller ordner båtskyss, slik vi har gjort. 

Men det er altså ett usikkerhetsmoment; toget. Alle vi andre har satt vår litt til Stures standhaftighet. Og at konduktøren er snill.

Toget ruller inn på stasjonen, Sture skrur på sjarmen. Konduktøren drar lenge på det. Usikker. ”Vi tar inte med cyklar på toget, entligen”.

– Jammen dåkker har jo plass, bak i lasterommet? prøver Sture seg. 

Konduktøren må innrømme at joda, det har de. Yes, vi er med!

På toget blir vi sittende ved siden av bærplukkere som skal til fjells, i Sverige. Toglinjen er nesten skjært inn i fjellsiden som stuper rett ned i fjorden. Forventningen stiger.

På Katterjåkk togstasjon på svensk side av grensa ender togturen for vår del. Konduktøren syns egentlig det er litt stas at vi skal sykle, og spør hvor vi skal. Sture forklarer. 

Ulikt sin navnebror lenger sør i Norge, er ikke denne Rallarvegen bare grus. En Finse 1222 fra DBS ville neppe vært et holdbart verktøy. De første partiene går på sti langs togstasjonen frem til Bjørnfjell. Noen få regndråper og sur vind biter ikke på oppdagelseslysten vår. Når vi krysser toglinja og fortsetter vestover ved Bjørnfjell, blir den smale stien til to smale stier. Som igjen blir til en kjerrevei. Med jevne mellomrom møter vi på fotturister som har vært nede i Rombaksbotn, og er på tur tilbake. 

Det denne rallarvegen mangler i teknisk vanskelighetsgrad, tar den igjen i spektakulær utsikt. Den smale kjerreveien drar oss ut på et platå i fjellsiden. Når jeg runder neste sving, må jeg hogge på bremsene. Fritt fall, og sikkert hundre meter lenger nede, går malmtoget forbi oss. Det er et imponerende syn, der den tilsynelatende endeløse rekka med malmvogner fra Kiruna snirkler seg forbi oss og mot Narvik. Vi blir stående og skue en stund, før vi fortsetter. Det føles som en liten ekspedisjon. Den brede og enkle stien gjør at jeg har mer tid til å se meg rundt, og betrakte landskapet rundt meg. Hva rallarane tenkte da de la ned stein for stein her, kan jeg bare lure på. 

Vel nede ved fjorden er det ikke mye som minner om at det for over hundre år siden var en bosetting med nesten 500 personer her. Tidens tann, og en flom på 50-tallet gjør at det er bare små fysiske levninger igjen, bortsett fra en infotavle. På brygga åpnes både bokscola og snickers, vel fortjent. 

Det er egentlig utenom turistsesong, men Sture har godsnakket med flere enn bare togkonduktøren. Båtmann Kikki henter oss på brygga i Rombaksbotn som avtalt. Sommerstid skipper han turister som har tatt togturen og gått ned til Rombaksbotn, nå er han på spesialoppdrag. Syklene lempes opp i RIB´en, og den kraftige 400-hesteren sparker oss av gårde i retning Narvik igjen. Jeg skjønner det allerede, minnene mine fra tre dager på svenskegrensa kommer til å sitte i lenge.