Jeg måler 166 cm og jeg tar en 29er. Med karbon ramme og karbon felger. Og 2,6” tubeless.
Det kan bli hver dag at jeg tar den. Den leie kneika. Den som alltid truer med å sende meg nølende og vaklende sidevegs, med knugende grep om holkene og utsikter til blåflekker og skrammer. Den kneika der alt går i stå og flyten forsvinner. Men det er den samme kneika som kan gjøre en grå dag både gullskimrende og gjallende god. Bare jeg setter opp sykkelen, trør jevnt mot kneika, legger forhjulet opp på det første svaet, løfter sykkelen med meg videre opp til neste sva, over et sva til, og til slutt over røttene. De langsgående og skrå røttene som trær seg i hverandre oppå berget og lager groper. Slik at både forhjulet og bakhjulet legger seg bastant nedi hver si grop. Samtidig. Og ut av dem kommer ikke jeg.
-Jo. Idag gjør jeg det. 29er. Karbonramme og karbonfelger. Jeg tar den kneika. Jeg setter opp sykkelen og puster dypt, griper lett om holkene, trør jevnt. Sekunder flyr. Dekkene fester grepet om det første svaet. Jeg trør og løfter. Og med ett er jeg over berget og røttene og alt sammen. Forfjamset. Og likevel ikke overrasket. For det er godt grep i denne sykkelen. Grep om sva og om røtter. - Når kommer nedturen? Jo, det skal jeg si deg: Jeg tar den også. Nedover stiene fulle av stein som vil løsne og rulle avgårde. Røtter som er tørre og vil gi etter i denne tørreste sommeren på lenge.
Jeg står i ramma og tar den. Hele nedoverturen. Og kvitterer ut den første nedturen på denne sykkelen med det breieste gliset. Turkameraten går for high five og knuckles.
Jeg tar den. Sykkelen. Kneika. Oppturen. Og nedturen. Hoppet. Droppet. For ikke å snakke om cornering. Det er godt grep på det hele.
I Rondane gjentar det seg: Den steinete stien oppover langs bekkedalen i 27 plussgrader. Jeg trør og svetten siler. Jeg er nesten sint, for det er tungt og røft underlag. Jeg tar den. Først etterpå ser jeg at det har gått raskt i oppoverbakkene.
Og jeg tar den stien jeg har sett på i 21 år. Der steinene står som i gapet på steinbiten, storfisken som aldri fikk tannregulering av skaperen. På skrå og sprikende i alle retninger står steinene i stien, og venter på å slå meg ut sidevegs. Eller i alle fall gi meg en snakebite. Men 2,6”-dekkene er satt opp tubeless. Så jeg tar den, hele stien tur-retur, inkludert high five og knuckles fra en rimelig forfjamset, men ikke overrasket, turkamerat.
Jeg tar stiene i sommer på min Stumjumper. - God sommer!
Randi Damstuen
Randi Damstuen (43) er teknisk forfatter i teknologibedriften One Voice i Trondheim. Etter arbeidstid er hun helst på skitur eller sykkeltur. Terrengsykkelen hennes er en Specialized Stumpjumper.