Lørdag kjørte jeg rittet Furusjøen Rundt for første gang - og for et topp arrangement! Bare smil og heiing fra frivillige, full kontroll på logistikk med ulike løyper, bra med matstasjoner og supre stier i fantastiske omgivelser.

Jeg og samboeren, som også skulle sykle rittet, kom opp til Rondablikk fredag kveld og hadde booket rom på hotellet, med utsyn over Furusjøen Rundt-stadion. Eneste gang jeg har overnattet i nærheten av et ritt var en madrassovernatting i gymsal på Rena, så dette var luksus. Etter en god natts søvn, og frokost inkludert en liten gjennomgang av løypa, var det bare å trille ned til startområdet.

Jeg har på noen lengre ritt tidligere opplevd at jeg har startet rolig og safet i starten før jeg har trykket mer til rundt halvveis ut i rittet. Da blir det alltid en positiv rittopplevelse, siste halvdel har gått fortest og det har vært gøy. Men så har jeg også kommet i mål et par ganger og følt at jeg ikke har fått tatt meg skikkelig ut. Derfor har jeg nå testet ut å starte hardere og heller se hvordan det holder og hvordan jeg kan justere om jeg kjenner det blir for tøft. Det har funket et par ganger på kortere ritt, men f.eks. på Skjebergrittet startet jeg for hardt, det ble fire veldig tunge runder og et dårligere resultat enn jeg hadde forventet.

Se film fra rittet her:

Siden det var første gang jeg syklet Furusjøen Rundt var jeg ikke helt sikker på hvor tung løypa var og hvor hardt det skulle bli. Etter gode innspill fra Ola hadde jeg bestemt meg for å starte ut ca på terskel, så når masterbilen ut fra start slapp oss forbi holdt jeg litt igjen og la meg bak en gjeng med et litt roligere tempo. Første del av løypa skulle ta unna mye stigning. Her var det ingen vits å stresse opp, jeg var nok av sykkelen i flere kneiker enn jeg egentlig hadde trengt for å spare beina litt. 

Oppe på fjellet i fantastiske omgivelser og morsomme stier, passerte jeg både bekk, et lite snøparti og svingte innom første drikkestasjon etter ca 25km. Det hadde vært mye seig stigning, men jeg kjente på formen at dette gikk jo forholdsvis greit. Jeg merket at jeg var litt rusten på de smaleste fjellstiene og kom litt ut av kontroll og balanse med tur ut i lyngen et par ganger.

Stiene på fjellet var mer steinete enn jeg hadde trodd, noe som kanskje er selvsagt når det er Rondane vi snakker om. Det var et par steder jeg omtrent krysset fingrene på styret i håp om å unngå punktering, og siden jeg aldri har punktert på ritt (bank i bordet), og dermed ikke har spesielt god trening i å gjøre det raskt, var jeg virkelig ikke gira på at den første skulle komme her.

Videre ned fra fjellet og forbi et tjern kom jeg forbi en annen syklist fra klubben som hadde punktert for andre gang, så da var det bare å krysse fingrene igjen og suse på videre nedover. Stiene var tekniske men utrolig morsomme med raske svinger og innslag som krevde jobbing hele tiden.

På flytstier nede i skogsområdet ble jeg tatt igjen av Carl Fredrik Hagen i menn elite som hadde startet en time bak..

Inne på gruspartiet, i slak, etter hvert brattere, oppoverbakke føltes det virkelig som det gikk i sirup og jeg kjente at beina fikk kjørt seg. Bekymring om å ha holdt igjen litt for mye underveis var borte, og det kjentes godt i beina de siste bakkene opp mot mål. Jeg angret på at jeg ikke hadde fått fikset bryteren for å kunne låse/stive av demperen bak, for her skulle jeg gjerne stått litt i perioder, men i stedet «måtte» jeg bli sittende. Jeg tok en gel og tråkka på videre, det løsna litt, men det var likevel deilig å se skiltene med kilometernedtelling komme en etter en. Jeg så etterpå at det nok ikke gikk så tregt som jeg følte da.

På veien opp mot mål kom også flere morsomme stipartier. Og det er utrolig hvor gøy det kan være og hvilken fartsfølelse du får når du bare kommer inn på en svingete «grussti» etter å ha sittet og tråkket på grusveien litt. Når det nærmet seg mål, kom som alltid godfølelsen og energi litt tilbake og jeg fant litt ekstra krutt til å sette opp farta inn til stadion og over målstreken.

Konklusjonen blir at jeg er greit fornøyd med egen prestasjon. Hadde håpet å komme inn til litt under 4 timer, men får si meg fornøyd med å klokke inn til omtrent 4 blank og 2. raskeste dame i master. Jeg syklet omtrent hele rittet alene, og liker å tro at jeg hadde hatt litt ekstra å gå på hvis jeg hadde sett en rygg foran meg eller hatt noen som pushet på bakfra. Imponert over tidene til jentene på pallen i elite, med Hildegunn Hovdenak 40min(!) foran meg. Målet fremover får bli å minske den avstanden og klatre litt på resultatlisten blant damene.

Furusjøen Rundt var et krevende og morsomt stiritt i fantastiske omgivelser – som jeg håper dere fortsetter å arrangere, for jeg kommer tilbake neste år! Og håper også å se flere jenter på startstreken da. For meg ble rittet en veldig bra gjennomkjøring med tanke på Ultrabirken og jeg har gjort meg noen erfaringer som jeg kan ta med meg videre. Etter Furusjøen gikk veien videre til Golsfjellet et par dager for å få syklet litt mer høyfjellsti!