Jeg var så heldig å bli tilbudt en billett til Trans Østerdalen 2015, et tre-dagers terrengritt. Impulsiv som jeg er, sa jeg ja uten å nøle og uten å sjekke hva dette var. Etter noe googling ble jeg klar over hvilken utfordring jeg hadde sagt ja til, her var det bare å forberede seg. Overskuddet var ikke helt på topp grunnet mye jobbing siste tiden, men det var bare å kjøre på.

Etter å ha passert Flåklypa-land nærmer jeg meg Tynset og start på dette eventyret. Det første som møter deg i sentrum er en gedigen spark, en som visst nok skal være verdens største. Rett ved er kulturhuset, og på veggen er følgende slagord skrevet "Kjem'n te Tynset så trivs'n". Dette skulle vise seg å ikke være så langt fra sannheten.

 

Jeg sjekket inn på hotellet, skiftet, så over sykkelen og så var det klart for start.

Første etappe var den korteste. 55 kilometer, med en såkalt mild start. Startnummer var montert, og spenningen begynte å komme. God stemning ved start, og startskuddet gikk. Vi ble eskortert de første kilometerne av masterbil, før vi ble sluppet løs.
Fra flatmarken og rett inn i bakke, noe som forøvrig løyeplanleggeren synes er en god løsning for alle etappene. Starten på feltet dro hardt, og det var bare å prøve å henge seg på. Eliten dro av gårde med Ola Kjøren i spissen, men det tempoet var det ikke mulig å holde. Jeg ble liggende i en pulje på 5-6 mann frem til et stykke ut i terrengpartiet. Her kom fordelen med fulldempet frem. Resten av puljen min var jo selvfølgelig utstyrt med slik utstyr, så jeg klarte ikke å holde samme tempoet her.
Jeg ble liggende litt alene, men klarte å ta igjen puljer på gruspartiene. Taktikken ble da å holde oppe tempo på grusstiene, og prøve å ta igjen det tapte her. Jeg syklet mye med et par av gutta fra Drøbak sykkelklubb. Etter bra trøkk på slutten fikk jeg kommet meg i mål på en tid jeg var fornøyd med. God og sliten var det bare å begynne å tenke på morgendagen. På hotellet var det satt ut vaskebøtter og hageslange, dette kaller jeg service. Etter sykkelvask og stell av rytter så var det klart for felles middag. Skikkelig pastamiddag, debrief av dagen og premieutdeling. En kjapp gjennomgang av neste dags etappe, så var det bare å begynne å forberede seg mentalt på neste dags utfordringer. Nå var det bare å legge seg med beina høyt, satset på at beina var friske til morgendagen.

 

KRAFTKOST: Pasta - enhver syklists drivstoff.

Dag to startet med skikkelig frokost og bra vær. Idag skulle det sykles 80 km, 1900 høydemeter. Beina var overraskende friske, så jeg var klar. Startfeltet var noe tynnere idag, da det var litt frafall etter gårsdagen. Samme start, vi ble eskortert ut av byen med masterbil og rett i motbakke. Idag var det en lenger bakke. Flere hadde sure bein, så feltet dro seg bra ut. Jeg ble liggende i rulle på gruspartiet, men det dro seg ut i første terrengparti. Kombinasjon av litt bløtt føre og en pedal som ikke ville løse seg ut førte til et ufrivillig gjørmebad i startet, så jeg endte godt plantet ned i dammen, så resten av turen var ikke med tørt tøy. Prøvde etter beste evne å holde tritt i terrenget, men det var røft terreng. Ble veldig fokus på å holde en bra linje  og flyt. Det ble som dagen før, tempoøkning på grusveiene for å ta igjen det tapte. Måtte sykle litt alene, men i siste lange oppoverbakke i dagens trase var det noen rygger å ta igjen. Han ene syklet med fullført offroad Finnmark. Dette måtte jo være en seig type, han måtte tas. Bare å mate på, og jeg klarte å passere han før toppen. Når var det bare full fart ned mot mål. Sliten, men fornøyd med å være i mål. For å spare litt tid, ble bil kjørt ned til Koppang slik at det var bare å reise rett hjem etter målgang på dag 3. Var ikke alene om den ideen, så vi var 4 som tok toget opp igjen. Da var det 1 1/2 time med erfaringsoverføring og gode jakt-historier, en trivelig togtur.

DRØMMETERRENG: Fint fjellandskap under Trans-Østerdalen.

 

Dag tre bød på 11 mil. Spent på om beina og kroppen ville være med på det. Var et lite lager av syre i beina nå. Vi våknet opp til sol og bra vær. Kroppen ikke altfor ille, så dette kunne bli bra. Frokosten ble fortært og oppvarmingen startet. Startfeltet var betraktelig tynnere idag, var nok ikke alle som følte seg like klare for dag 3. Starten var snudd, så nå bar det i retning Koppang. Som vanlig masterbil, og rett i motbakke. da var det igang, 12,5 mil, 3300 høydemeter. Ikke vits å bruke alle kreftene med en gang. Vi var en gruppe på 15-16 stk som dro igang en rulle. Hadde bra samarbeid og rulle holdt 3 mil frem til første terrengparti. Hadde tatt med meg gopro på styret for å få med noen av den naturen vi var varslet at vi ville oppleve. Det løsnet jo selvfølgelig her så mistet gruppen i forsøk på å fikse dette i fart og terrenget. Ingen god kombinasjon. Ble da syklende alene over fjellet. Her må jeg inrømme at fulldemperen virkelig var savnet. Utrolig tøft terreng og til og med vassing i snø. Alene i dette partiet ga gode muligheter for litt mental trening. Når jeg kom ned igjen fra fjellet var armer og bein rimelig mørbanket.

 

SKITTEN KAMERAT: Sykkelen fikk gjennomgå gjennom tre dager med ritt på rappen.

Kom ut på et asfaltparti, og fikk øye på et par rygger langt der fremme. Jobbet meg frem til disse gutta fra Trondheim og fikk dratt i gang en ny rulle. Etter asfaltpartiet begynte nok en grusbakke. Holdt rulla opp bakken og på toppen ved matstasjonen var det en kjent rygg med offroad Finnmark. Da var vi 4 i rulla. Ble enige om at vi skulle prøve å holde denne inn. Tanken var god, men etter noen mil mistet vi en, og så en til. Ble tatt igjen av et lag merket Ghost. Startet en ny rulle med disse gutta og en av gutta fra Drøbak som jeg hadde syklet med i etappene før. Vi klarte å holde et bra samarbeid nesten helt inn til mål. I det man trodde man var fremme, kom det et terrengparti jeg ikke var forberedt på, og tapte da noen rygger.

 

Uvanlig glad for å se mållinja når jeg kom ut på asfalten. Da var 3 dager over, 27 mil, 5000 høydemeter på rundt 12 timer. Utrolig sliten, men når man har kommet seg så er det på tide med en oppsummering. Fantastisk arrangement med veldig god stemning i feltet, trivelige funksjonærer, flott service på hotellet og en helt fantastisk natur. Utrolige stier, og på høyfjellet var det 360 grader med fjell og hvite topper. Krevende løyper, men veldig bra planlagt. Birk Elite`n fikk mye juling, men sto med glans. Rytter var også mørbanket. Men etter å ha samlet seg, fått i seg noe mat er det som det pleier. Dette må man vel prøve en gang til. Konklusjonen er hvis du har tre dager ledig i slutten av juni neste år, meld deg på. Det er en god følelse når du passerer denne målstreken, og som de sier på Tynset, Kjem'n te Tynset så trivs'n.  De er inne på noe der. Sees neste år.

 

Sverre Engelstad

Team Terrengsykkel 2015