Alle merker har sin historie og sin særegne profil. Her får du noen av historiene, og en oversikt over hvem som er hvem i vrimmelen.

Mange er opptatt av hvor de ulike sykkelmerkene blir produsert. Det spørsmålet blir stadig enklere å besvare: Fabrikkene i Taiwan og Kina overtar mer og mer av produksjonen, også for de amerikanske merkene.

Kvalitetsmessig er det lite eller ingenting å frykte derfra, nivået er bedre enn noensinne, og det er all grunn til å finne andre ting å bekymre seg for. For eksempel hvordan de ulike syklene oppfører seg i ditt favoritt-terreng. Fortsatt er det jo sykkelmerkenes egne designere som bestemmer hvordan syklene skal settes sammen – og hvilke egenskaper de skal ha.

terrengsykkel.no vil i tida som kommer fortelle historiene bak de ulike merkene i korte trekk, fulgt av noen subjektive vurderinger av hva slags profil og omdømme de ulike navnene nyter i bransjen.

Kildene er i hovedsak produsentenes egne opplysninger, artikler fra bransje- og businessmagasiner samt Mountain Biking Hall of Fame. Vi tar forbehold om at enkelte feil kan ha sneket seg inn. Ser du noen, send sporenstreks en oppstrammer til tips@terrengsykkel.no.

Her er åtte merker fra B til K i alfabetet. Vi kommer tilbake med flere etter hvert, så kikk innom ettersom ukene går mot sommer. Første historietime får du her:

Bianchi -Cannondale -Dekerf -Giant -GT -K2 -Klein -Kona

Bianchi

Historie: Det er vanskelig å slå Bianchi når det gjelder erfaring: 21-årige Edoardo Bianchi åpnet sitt sykkelverksted i Milano i 1885, tre år før den skotske veterinæren Dunlop oppfant luftfylte dekk… Allerede før århundreskiftet var syklene hans etablert på seierspallene i internasjonale ritt, mens Bianchi stadig prøvde ut nye ideer.

I 1901 kom hans første sykkel med kardangdrift, og i 1915 bygde han verdens første fulldempede sykkel for den italienske hæren. Da legendariske Fausto Coppi vant Italia Rundt i 1940 på en Bianchi, innledet han en lang epoke med laurbærkranser for Italias etter hvert største sykkelmerke.

Bianchis første terrengsykkel kom i 1984, designet av Bianchis amerikanske avdeling. I 1991 tok Bruno Zanchi den første verdensmestertittelen i utforsykling på en Bianchi, i 1993 tok Bianchis Daria Acquaroli gull i cross country-VM for juniorer.

Profil: Med sine celeste-grønne toppmodeller med «Reparto Corse» - racing department – påskrevet sammen med Martini-logoen formelig oser det seierspaller av Bianchi-syklene. I all sin markedsføring er det også konkurranse de selger seg på.

Toppmodellene i stål og titan har stort sett fulgt rene, konservative linjer, mens enkelte av fulldemperne har vært mer ekstravagante. Mange av disse har vært preget av den amerikanske designavdelingens behov for å henge med, uten at noen av modellene har fått fotfeste i markedet.

Toppmodellene bygges fortsatt i Italia, mens de rimeligere utgavene produseres i Østen. I dag er Bianchis terrengsykler et eksotisk valg for de som elsker italiensk racingtradisjon og vet å verdsette rendyrkede konkurranseegenskaper. I Norge er de dog et sjeldent syn, her som på de andre markedene er det racermodellene for asfaltbruk som er Bianchis sjel.

Bianchi -Cannondale -Dekerf -Giant -GT -K2 -Klein -Kona

Cannondale

Historie: Cannondale begynte i 1971, på et trangt loft over en eddikfabrikk i Bedford, Pennsylvania, med bransjens første dedikerte sykkeltilhenger. I de tolv årene som fulgte utvidet de med sykkelklær og tilbehør, før de i 1983 lanserte sin første sykkel: En terrengsykkel i aluminium. Den gang var stål totalt dominerende, og det tok tid før markedet aksepterte den stive nykomlingen med de tykke rammerørene.

De lanserte sine første Super V-fulldempere tidlig på 90-tallet, med et Y-rammedesign som er blitt kopiert av utallige konkurrenter. Samtidig kom de på markedet med sitt eget system for frontdemping, Headshok, med en fjæringsenhet gjemt inne i styrerøret. Ved å unngå to teleskopiske gaffelbein sikret dette systemet bedre styrepresisjon. Da kravet om lengre vandring tvang fram en teleskopgaffel, lanserte de i 1998 gaffelen Lefty - med kun ett bein. Litt gimmick, og litt poeng: Inne i gaffelen glir et firkantet innerbein på nålelager for å unngå sideveis vridning, akkurat som i Headshok.

I 2001 lanserte de fulldemperen Scalpel, med dreiepunktet i fleksible kjedestag av karbon, som limes inn i aluminium i begge ender.

Profil: Cannondale har et sterkt image, båret oppe av stadig nye tekniske løsninger og et sikkert blikk for fashion. Ikke alle trekk har vært like vellykkede, men viljen til nytenking og dristige designgrep har sikret Cannondale både designpriser og trofaste fans.

Et annet bærende element i Cannondales merkevarebygging har vært å sikre seg vinnertypene i verdenscupen. Alison Sydor dominerte siste halvdel av 90-tallet cross country-rittene i kvinneklassen, og den australske kjappingen Cadel Evans rakk flere gull før han forlot Cannondale-teamet i fjor. Også utfordronningen Missy Giove har hjulpet Cannondale med å vedlikeholde cutting egde-imaget.

Men da Cannondale i 1997 ville merkevarebeskytte begrepet Freeride, dummet de seg ut. Rocky Mountain bidro til latterliggjøringen da de straks lanserte sitt frikjøringsteam under navnet Froriders – med digre afroparykker. Cannondale ga opp, og er fortsatt et merke som foretrekkes av renspikka konkurransesyklister og de som liker lekkerbiskener på to hjul.

Bianchi -Cannondale -Dekerf -Giant -GT -K2 -Klein -Kona

Dekerf

Historie: Året var 1991, og rammebyggeren Chris DeKerf var lei av jobben hos Rocky Mountain i Vancouver, Canada. Der ledet han avdelingen som håndbygde de dyreste Rocky-rammene, men drømmen om å bygge sine egne ting førte til at Dekerf Cycle Innovations ble født. De første par årene livnærte han seg ved å bygge rammer for andre merker – Rocky Mountain inkludert – men i 1993 kom endelig den første Dekerf-ramma på markedet.

Dekerf Mountain ble en hit, og i 1996 lanserte Dekerf Generation-serien, en kopi av Dekerf Mountain – uten de tidkrevende detaljene. Produksjon i større serier og med høyere tempo fikk prisen ned, men det viste seg etter hvert at Dekerf-kundene gjerne ville betale for det lille ekstra. Etter fire år ble Generation-serien droppet.

Dekerf har også lansert flere fulldemper-design, men den mest populære har vært softtailen ST – første gang lansert i 1998 med Ritchey-utviklede spesialkjedestag. I 1999 gikk de over til limte titanrør i kjedestagene, en løsning som det tok en drøy sesong å kvalitetssikre. I 2001 lanserte de sin første hardtail i aluminium, men det er stålrammene i Reynolds 853 som er bærebjelken i produksjonen.

Profil: Dekerf er en typisk representant for de små, uavhengige rammebyggerne som henvender seg til et lite marked av lett konservative perfeksjonister. De har skapt seg et distinkt kjennemerke i sitt lekre baktriangel, der de rake setestagene pierces av rørene som forbinder dem med seterøret.

De første utgavene av Dekerf Mountain hadde forsølvet forsterkningsplate på undersiden av underrøret, glatte, fillet-brazed rørskjøter og dyp metallic lakk. I dag er sølvet og de superglatte skjøtene ofret på økonomisjefens alter, men Dekerf framstår like fullt som noen av verdens best bearbeidede rammer.

Den kanadiske auraen og en geometri som har høstet voldsomme lovord for singletrack-egenskapene har også sikret Dekerf en fast plass på feinschmecker-hylla. Det er bare å tilstå det: Jeg vil ha en sånn!

Bianchi -Cannondale -Dekerf -Giant -GT -K2 -Klein -Kona

Giant

Historie: Giant er både født og oppvokst på Taiwan, øya som de siste 20 åra har produsert flere sykler enn noen annen. Giant startet i 1972, og var i 1980 Taiwans største produsent. I dag er de slått av Merida, men leverer like fullt nær tre millioner rammer i året.

Giant var de første som masseproduserte stålrammer i den lettere, sterkere og mer rust-motstandsdyktige krom-molybden-legeringen, noe som i dag er standard for alle kvalitetsrammer og mest kjent som Cro-Mo stål. I 1987 var de den første masseprodusenten som bygget rammer av karbon-komposittmateriale, og fortsatt er Giants MCM-rammer i karbon brukt i verdenseliten. Behøver vi si mer enn Rune Høydahl?

I USA fikk Giant enorm drahjelp gjennom sponsoravtalen med John Tomac, som kjørte Giant-sykler i nær sagt alle disipliner på 90-tallet – før han lanserte sitt eget merke,Tomac Bicycles.

De siste åra har det vært stillere rundt Giant, helt til de kom på banen med fulldemperen NRS – No Resonance System – en ramme som kan sprintes hardt uten at fjæringen hemmer drivverk og bremser, men som likevel leverer vandring når hjulet møter større ujevnheter. Denne plasserte for alvor Giant på kartet igjen, og har møtt begeistring blant konkurransesyklister.

Profil: Giant kan ikke stille opp med påstander om sjel og legendariske opphavsmenn, men har vært en stillfaren gigant i bransjen. Blant terrengsyklister er det karbonrammene og NRS-fulldemperen som har gjort mest inntrykk, resten av linja består av velprøvde og solide sykler uten spektakulære trekk.

Giant har alltid satset bredt i sykkelmarkedene, og er minst like kjent for rimelige bysykler og touringmodeller som landeveissykler og terrengsykler.

Bianchi -Cannondale -Dekerf -Giant -GT -K2 -Klein -Kona

GT

Historie: GT fikk navnet fra initialene til Gary Turner, mannen som sveiset sammen den første GT'en i 1978. Det skjedde etter at sønnen ble lei av at sykkelrammene brakk etter harde triks på og utenfor asfalten. Far grep sveiseapparatet og lånte rørbøyer-utstyr hos en kompis. Her skulle det lages solide saker: Turner lot overrøret gå tvers gjennom seterøret, og sveiset setestagene direkte på overrøret for å gjøre ramma så solid som mulig.

Resultatet vakte begeistring i nabolaget, ikke minst hos den lokale sykkelsjappe-eieren Richard Long. Han hadde forsikringspenger i banken etter en motorsykkelulykke, og bestemte seg for å selge sykkelbutikken og satse alt på Turners sykkelbygging. GT Bicycles ble etablert i 1979, og gjorde seg de første årene kjent for freestyle BMX-rammer av topp klasse.

Det tok seks år før de lanserte sin første terrengsykkel, og enda to år før de hyret inn designeren som skapte klassikere som Zaskar, Avalanche, RTS og LTS. Zaskar har i alle år vært GTs fremste hardtail, fulldemperne utviklet seg fra RTS tidlig på 90-tallet, via den suksessfulle LTS-serien – til den komplekse og komfortable I-Drive, som ble lansert i 1998.

Dessverre har skjebnen vært kjip med GT. Etter å ha slitt seg til topps i bransjen, møtte de veggen i 2001. Nye eiere overlot GT til konkursretten, som auksjonerte bort selskapet til gigant-holdingselskapet Pacific. De har ennå ikke røpet sine endelige planer, men for 2002 er nesten hele modellinja beholdt. Det fryktes at Pacific vil dra merket ned til kjøpesenter-nivå med tanke på pris og kvalitet, og ikke klare å beholde high-end-modellene på markedet.

Profil: GT har alltid vært terrengsyklingens hardcore-merke blant de masseproduserte syklene. Det har ikke minst BMX-arven sørget for, men også GTs mangeårige sponsorforhold til den pr-bevisste trial-mesteren Hans Rey har gitt merket et tøffing-image. Triple Triangle-rammedesignet der overrøret fortsetter tvers gjennom seterøret kan se ut som en forfengelig gimmick, men skriver seg fra de aller første BMX-rammenes behov for ekstra styrke, og er blitt et varemerke på alle GTs hardtail-rammer.

Tidlig på 90-tallet dominerte en viss Juliana Furtado kvinnenes cross country totalt. Hun var også sponset av GT, og bidro til at merket fikk bred eksponering i verdenscup og VM. Blant flere store navn må også den britiske ølhunden Steve Peat nevnes, han signerte GT-kontrakt sent på 90-tallet og gjorde det respektabelt i utfordisiplinen. Hans nære bånd til Englands største MTB-blekke – MBUK – sørget også for kjærkommen PR gjennom faste reportasjer fra Peat selv.

Bianchi -Cannondale -Dekerf -Giant -GT -K2 -Klein -Kona

K2

Historie: Hvor skal man begynne? Med brødrene Bill og Don Kirschner som på 60-tallet gikk over fra å lage hundebur i glassfiber til ski i glassfiber, og som da tok navnet K2 Skis og ble en suksess? Eller skal man heller begynne med selskapet Anthony Industries i Los Angeles, som i 1985 kjøpte fabrikken og merkenavnet K2? Da eide de allerede små produsenter av ymse sportsutstyr, deriblant selskapet Girvin som i 1990 lanserte Pro-Flex, den første masseproduserte fulldemperen? Ser du tegningen? I løpet av 90-tallet ble Pro-Flex-navnet droppet helt, og syklene fikk navnet K2 – rett og slett fordi K2-merket hadde en sterkere image.

De første Pro-Flex fulldemperne var basert på et enkelt baktriangel dempet med porøse urethanputer, dempegaflene var Girvins egen patent, med stive gaffelbein og dempingen via puter i dreiepunktet foran styrerøret. Det hele ble kort sagt for sært til å selge noe særlig, og K2 satset heller på å lisensiere andres design: Stinger-patenten kjøpte de fra Turner Bicycles.

K2s hardtails kopierte også Yetis loop-style overganger mellom sete- og kjedestag, så noen særlige innovasjoner har de ikke hatt å vise til siden 1990. Kanskje bortsett fra de piezo-ventilstyrte støtdemperne som tilpasset seg ulikt terreng gjennom elektrisk styrte ventiler – en idé som ble lansert med brask og bram i 1998, og som raskt endte opp som historisk brask.

Profil: K2-syklene preges av at de stammer fra et merkevarebyggende holdingselskap som konsentrerer seg mer om å være tilstede i terrengsykkelmarkedet enn å forme det med egne idéer. Dermed lider de dessverre av lav kredd, selv om syklene de leverer holder fin standard og ofte er svært gode kjøp.

Pro-Flex var stolte da de signet cross country-verdensmesteren Henrik Djernis midt på 90-tallet. Han gikk fra Team Ritchey og hardtails i stål til å bli den første som konkurrerte utelukkende på fulldemper. Dessverre for alle involverte ramlet Djernis milelangt ned på listene med sitt nye team, og med det røk sponsorverdien i ditto retning. Det ble ikke bedre av at Djernis straks gjorde det bedre da han senere byttet team og kom tilbake på en hardtail…

Bianchi -Cannondale -Dekerf -Giant -GT -K2 -Klein -Kona

Klein

Historie: Gary Klein er kjemiingeniør, og prøvde seg først i oljebransjen. Men han trivdes dårlig, og savnet fort prosjektarbeidet han drev som student ved ved prestisjefylte Massachusetts Institute of Technology. Midt på 70-tallet brukte den lidenskapelige syklisten Klein studiene til å forske på varmeherding av aluminiumsrør og bruk av disse i sykkelrammer. Etter den korte karrieren i en «ordentlig» jobb, tok han mot til seg og startet rammeverksted nær foreldrenes hus i San Jose, California.

I 1980 flyttet han hele produksjonen nærmere det spektakulære terrenget i staten Washington, til Chehalis – der Klein har produsert sykler helt til nå. Trek bestemte seg for å flytte hele produksjonen til sine egne lokaler i Wisconsin, så snart produksjonen av 2002-modellene ble avsluttet i februar.

Og hva har Trek med dette å gjøre? Jo, Trek kom inn med sjekkheftet i 1995, etter at Klein i flere år hadde bakset med bankfolk og selvangivelser. Han er ikke skapt som businessmann, og solgte selskapet til den 30 ganger større konkurrenten Trek. Som på sin side ville ha tilgang til Kleins kunnskaper om aluminium, og ikke minst hans knallsterke merkevarenavn. Et navn som er skapt ved konsekvent å gå egne veier.

Klein lanserte på 80-tallet ideen om en sykkelramme som en integrert deleplattform, bestående av ramme med spesialdesignede kranklager, styrelager, gaffel, styrefremspring og styre (de to sistnevnte i ett stykke). Alt dette for å gjøre plattformen så stiv, sterk og stabil som overhode mulig. Gary Klein tok ikke hensyn til noen etablerte standarder, men løste oppgavene fra scratch og fikk belønning: Klein ble tidlig kjent som superlette, ekstremt stive og umåtelig velbygde sykkelrammer. Med flersjikts lakkeringer av en annen verden var pakka komplett. Salget har aldri vært stort, men statusen har vært udiskutabel.

Kanskje med unntak av perioden da Trek ville gjøre raske penger med en serie masseproduserte Klein-sykler fra Treks egen fabrikk. Det var et blindspor: Kleins rolle som prestisjemerke hanglet, og kundene rynket på nesa. Trek snudde, og har siden latt Klein være Klein.

Klein debuterte sent med egne fulldempere: Mantra-serien var en såkalt URT med svært høyt dreiepunkt og krank og bakaksling på samme, faste triangel. Den egnet seg godt til tekniske klatringer, men endret karakteristikk så snart syklisten reiste seg. Denne splittede personligheten gjorde Mantra til en omdiskutert sykkel, men det særpregete designet satte uansett spor. I dag er Mantra ute av programmet, og erstattet av den Trek/Fisher-utviklede Adept.

Profil: Klein har en enestående rolle i terrengsykkelbransjen: Det rene designet med de enorme rammerørene, de vanvittige smådetaljene, de spektakulære lakkeringene og et ry som verdens letteste terrengsykler har gitt Klein et image som det ultimate sikleobjekt.

Klein har alltid dyrket kjøreegenskaper som passer best i teknisk krevende terreng, de har levert sykler som utvilsomt har levert varene til de som er besatt av singletracksykling – men samtidig har de også blitt hett omfavnet av jålebukker på jakt etter et prangende statussymbol. «Aker Brygge-faktoren» har alltid vært høy hos Klein, med deres nidkjære krav til estetikk i rammeløsningene. Og et merke som er vanligere å se på byen med glattslikkede posører enn i skogen risikerer fort et litt klamt image hos hardcore-syklistene.

Heldigvis har Klein hevet seg over jålediskusjonene ved å jobbe jevnt og trutt med å dyrke funksjon, med å videreutvikle mer komfortabel kjørefølelse i de stive rørene og i det hele tatt tilfredsstille syklistenes behov. I dag framstår Kleins terrengsykler som ærlige, rendyrkede stiracere med bransjens kanskje høyeste krav til produksjonsmessig perfeksjon.

I Treks konglomerat av merkenavn fyller Klein rollen som den aggressive stisykkelen, mens Gary Fisher leverer konkurransesykler til rundbaneløypene og Trek plasserer seg midt i mellom som den nøytrale do-it-all.

Bianchi -Cannondale -Dekerf -Giant -GT -K2 -Klein -Kona

Kona

Historie: Kona kom sent inn i terrengsykkelbransjen, men de kom godt. Selv om selskapet ikke ble dannet før i 1988, var folkene bak Kona grundig rotfestet i terrengsyklingens barndom som «de kandiske pionérene».

Jacob Heilbronn, Dan Gerhard og Joe Murray er de tre som startet Kona. Heilbronn er mannen som grunnla Rocky Mountain Bicycles i 1981, Dan Gerhard er mannen som tidlig på 80-tallet drev en av Heilbronns tre sykkelbutikker i Vancouver – og Joe Murray er konkurransesyklisten og rammedesigneren som to år tidligere hjalp forretningsmannen Bob Buckley å starte Marin Mountain Bikes i California. I 1990 kom Doug «Dr. Dew» Lefavor med på laget, mannen som i 1980 åpnet Kanadas første rendyrkede terrengsykkelsjappe – Deep Cove Bike Shop. Som i 1995 lanserte sitt eget merke: Cove Bikes.

Forvirret? Beklager, det var selvsagt ikke meningen.

Vi kommer tilbake til de kanadiske pionerene i avsnittet om Rocky Mountain. Her skal det bare sies at Kona fra første dag markerte seg med terrengsykler skreddersydd for de ville skogene rundt Vancouver på Kanadas vestkyst. Amerikaneren Joe Murray var mannen som skapte den karakteristiske Kona-profilen med sterkt fallende overrør, lange styrerør og de rake, stive Project-gaflene. Rocky Mountain Avalanche fra 1985 var den første terrengsykkelen med radikalt fallende overrør, og Kona la seg på samme filosofi: Syklene skulle være lave og enkle å manøvrere rundt, med real sikkerhetsavstand til det øvre rammerøret for herrer som måtte hoppe av pedalene i nødsfall.

Konas hardtails er for lengst etablerte klassikere, og etter hvert har også fulldemperne særlig for frikjøring og utfor - vunnet respekt. Konas sans for å kombinere tradisjoner med å gå mot strømmen viser seg i 2002-programmet ved at toppmodellen Explosif er tilbake med stålramme, etter flere år i aluminium. Dette gjør de på et tidspunkt der de fleste allerede hadde lyst fred over de masseproduserte high-end-stålrammenes minne.

I dag ligger designsenteret KonaWorld i kanadiske Vancouver, mens selve hovedkvarteret ligger på amerikansk side av grensen – noen mil nord for Seattle, der Dan Gerhard i dag er sjef. Jacob Heilbronn er styreformann i KonaWorld, mens Doug Lefavor er teknisk designer.

Profil: Kona dyrker det litt skeive, uhøytidelige og lekne, og vil gjerne markere avstand til noen av de mer selvhøytidelige kollegene lengre ned på den amerikanske vestkysten. Navnene på syklene henter de gjerne fra Hawaii og vulkansk terminologi, hvis de da ikke staver «aluminum» (som har én «i» mindre på amerikansk) baklengs og får modellnavnet Kona Muni-Mula.

Blant terrengsyklister flest har Kona hatt status som usedvanlig velkjørende sykler, geometrien fra de kandiske skogene fungerer minst like bra i de norske skogene. Selv om de noen sesonger har bommet stygt med sine uortodokse komponentvalg, har Kona tradisjonelt levert mye for pengene.

Doug Lefavor brukes fortsatt uhemmet i Kona-reklamene med klengenavnet «Dr. Dew», og er mannen som skal personifisere Kona-sjelen med sin lange pionér-erfaring, sitt brede glis og sine tekniske kunnskaper. Kona var sist på 90-tallet blant de første som utstyrte de fleste syklene sine med brede, oppsvingte styrer som standard – til gremmelse for den norske importøren: Norske terrengsyklister flest vil ha semislicks og smale styrer. Her er det grusveien mellom Rena og Lillehammer som gjelder, ikke de halsbrekkende stiene i de kanadiske skoger…