Utflukt: Steintuillat i nord!

Etter hvert år har du den ene turen som står opp og skiller seg ut fra de andre høydepunktene. Her kommer minnene fra en slik tur - som et hett turtips til de som befinner seg i Nordland med sykkel.

Sist oppdatert 15. januar 2007 kl 07.02
Ohyeah! Man blir i grunn ganske glad når man finner slikt i veikanten.
Ohyeah! Man blir i grunn ganske glad når man finner slikt i veikanten.

Tekst, foto og fulldemper: Andreas Klette, Christian Aronsen og Geir Hanssen

Hva snakker du om?

Du ser det fra E6 ca 45 minutters kjøring sør for Narvik; et flott sva, flere hundre meter bredt som strekker seg opp mot de spisse toppene som omkranser Tysfjorden og Efjorden. Svaet ligger rett ved vegen, og det er bare å parkere på rasteplassen for så å tråkke/skyve seg opp bekkefaret og videre opp svaet.

På tur opp er det i grunn bare èn ting å passe på; ikke surr deg borti våt mose som ligger i vannet som sildrer ned svaet. (Det samme gjelder forsåvidt også på tur ned...)Det kan være en fordel å ha sko med myk gummi selv om det er mulig å tråkke seg opp uten å gå av sykkelen. Etterhvert som man kommer i høyden vil det åpenbare seg en flott utsikt av området hvor Efjorden møter Ofotfjorden, så det er ingen grunn til å stresse seg oppover.

 

På toppen

Vel oppe på toppen av hovedsvaet kan man velge å forsette opp svinbratta mot høyre. Her er det mulig å legge vanvittige linjer for den dristige med vandring og rustning. For kosekjørere som oss selv valgte vi lekeplassen på motsatt side....

"Sletta" opp til venstre for svaet er anslagsvis på størrelse med 4 fotballbaner, og mulighetene er ubegrenset for den lekelystne. Du kan sikkert holde på i flere timer der oppe og fortsatt finne nye hopp, dropps, wallrides, bratte skrenter, u neim it. Vi spiste litt sjokolade og tok noen bilder, men skjønte snart vi måtte utnytte våre ervervede høydemeter på annet vis...

 

Nedover!

Så var det den nedkjøringa. Etter å ha slitt seg opp steinparketten og studert potensialet for fart og galskap, var det jo vanskelig å bli værende på toppen. Suget etter å teste grepet på stuegulv i granitt ble for stort! Vi lar en av våre utvalgte dele sine tanker med leserene:

Vel, når man står på toppen og har 400 høydemeter med knallhard, ruglete granitt, tildels ganske bratt, og den eneste beskyttelsen man har er Hope-bremser, en hjelm og et sett med ullsokker man forsøker trekke oppover leggene - gitt disse betingelsene er det legitimt å spørre seg selv: Hvorfor tråkket jeg meg selv opp i fart før bratthenget? Skjønte jeg ikke at dette kom til å gå mer enn fort nok og strengt tatt ende opp i en bremseøkt med stivt blikk og harde skuldre? Skjønte jeg ikke at det hele kom til å bli en seanse med lett kommunikasjon med det som eventuelt måtte være tilgjengelig av høyere makter: norrøne guder, dekkprodusenter, whatever - med en innstendig formaning om at gummiblandingen som var i kontakt med underlaget ville forsette med akkurat det...

For det gikk nemlig fort nedover med oss alle sammen. Som bildene viser var det som å kjøre i en nypreppa skiløype med skarpe stålkanter på skiene - vi kunne bruke hele svaet og legge sving på sving så bratt man turte.

På tur opp hadde vi sett for oss å ta litt luft på diverse opphøyninger. Glem det. I kjøremodus og fartsrus klarte vi ikke å spotte ut "hoppene" på tur ned. Vi skjønte også at konsekvensene ved fall ville være seriøst guffne, og nøyde oss med å "carve" det første henget, som var det jevneste og bredeste partiet.

Ned mot bekkefaret

 

 Lengre ned begynner underlaget å bukte seg noe mer, som lange dønninger. Her går det an å få luft under hjula, med hjelp av fart, stor fart. Vi knipset noen bilder og synes vi var veldig tøffe. Selvfølgelig klarte de ikke å yte noen rettferdighet mot våre svev. Hmm.

Vel nede i bekkfaret, med adrenalin ut av øra, endrer underlaget karakter. Fortsatt syklet vi på stuegulvsgranitt, men litt mer sånn 70talls arkitektstue, med større nivåforskjeller. Vi stoppet ved den første drøye metersdroppen til flatt, adrenalinet gjorde at det ikke skulle så mye motivering til for å trille utfor. 5-6 tommer er mer en nok, bare moro jo! Vi lar Bodø-pilot Andreas skildre de neste minuttene:

Vi fortsetter. Geir først, jeg ser han spretter utenfor et par nye kanter på størrelse med den første og følger etter. På den andre lander jeg helt fint, men i motsetning til de to foregående bunner jeg framme og bak så det synger i håndledda. Rolig nå, tenke litt. Christian cruiser forbi. Jeg ser Geir trille sin orange Intense opp en bratt skråning etter å ha krysset bekken, Christian legger seg litt bak setet på vei ned mot samme bekkekryssning. Løfter forhjulet og smeller inn i andre sia så han henger pent med hoftepartiet krøllet rund styre og stem. Jeg vandret pent over...

Nede og glade

Vel nede ved fluktbilen oppsummerte vi; tunge stisykler og innbydende terreng inspirerer til overmot. Det går, som denne gang, som oftest bra, men vi tenkte alle at vi denne dagen kanskje hadde gått litt over grensen av det våre ferdigheter og sykler er tiltenkt...

...not! Glem det; vil ville bare opp igjen, ta den igjen...kjøre fortere, hoppe høyere, glise bredere! Kan det egentlig bli bedre?

 

Andre tips i området?

For de fleste rundt om i landet er kanskje avstanden til svaet i Efjorden litt for stor for at man vil besøke den som en enslig destinasjon. Husk da at det ligger ikke langt unna andre fantastiske steder for entusiastiske terrengsyklister. Her kommer noen tips, men lista er på ingen måte uttømmende:

Narvik besitter en av Norges desidert råeste og luftigste DH løyper, Gondolbanen går om sommeren fra tidlig formiddag til etter midnatt. Kombinasjonen av midnattsol og bratt krevende sykling gjør Narvik til en temmelig unik opplevelse. Tung fulldempet stisykkel fungerer fin-fint, selv om utforrigg nok vil øke farten betraktelig. Viktigst er gode bremser og grove dekk. Helhjelm er fint! Og skulle vinden hindre heisdrift er det kort veg til Skjomen.

Lengre sør i Nordland, med en 6 mils-avstikker fra E6 finner du Bodø, et eldorado for bynær stisykling av ypperste klasse. 3-4 topper på mellom 280moh og 366moh (Keiservarden), som omkranser Bodøhalvøya er spekket med sti. Fra eksponerte svaberg, trange buktende nedkjøringer til bratt-bratt knotsykling som vist her.Rett bak disse toppene kan du fortsette for det meste over tregrensa, til du får billig kjøtt, tobakk og alkohol.

Om du er av den høytflyvende sorten, har BodøFreerideTeam, sammen med Bodø kommune langt på vei ferdigstilt et flott anlegg i Stordalen. De nås enklest gjennom butikken Sykkelhuseti Bodø.

For de som måtte kjøre over Saltfjellet, er det store muligheter for høyfjellssykling der. Bodø og Omegns Turistforening har ubemannede hytter inne på fjellet, som egner seg utmerket for syklister på flerdagerstur i fjellet. Undersøk før du legger ut da deler av Nasjonalparken er fredet og sykling ikke er tillatt.

Publisert 15. januar 2007 kl 00.00
Sist oppdatert 15. januar 2007 kl 07.02
annonse
Relaterte artikler
annonse

Terrengsykkel.no utgis av Fri Flyt AS | Postboks 1185 Sentrum, 0107 Oslo

Ansvarlig redaktør og daglig leder: Anne Julie Saue | Redaktør: David Andresen Vesteng | Journalister: Kristoffer Kippernes

Kommersiell leder: Alexander Hagen