Terrengtalentet Tobias Johannessen vant Superpokal Voldsløkka i utklassingsstil på lørdag, foran den svenske mesteren Martin Eriksson og en skare tilskuere. Selv om 19-åringen har tatt både VM-medalje og verdenscuppoeng i rundbane, og vunnet utallige ritt i inn- og utland, kommer seieren i den norske krossklassikeren høyt opp på lista over store opplevelser.     Hvor stort var det for deg å vinne Superpokal Voldsløkka?– Superpokal Voldsløkka er et dødskult ritt som det , så det å vinne der var en tier på en skala fra null til ti der ti er dødskult. Slik minnes Johannessen drømmedagen på Voldsløkka 13. oktober: Les også: Mesteroppgjør på Voldsløkka OPPHAVSRETT ALLE BILDER: Kristoffer H. Kippernes / Terrengsykkel Jeg var ganske rolig før start. Dette er bare et dødskult ritt der jeg stiller med lave skuldre. Jeg pratet med de andre og jeg tenkte mest på å bare kjøre bra teknisk og ha de gøy i en time. Første tråkk er viktig. Du er nødt til å ta starten for å være front og senter på de kuleste bildene, så det var strategien min, og jeg traff godt med planen. Jeg fikk en bra start, og med så mye folk er det bare å gønne på. Etter at starten var gått og feltet satt seg, tenkte jeg at jeg ikke måtte bli FOR ivrig. Jeg burde prøve å holde igjen litegrann. Men løypa er så kul og det er så gøy å sykle fort i den at jeg bare gønnet på uansett. Så det ble ikke noe av det å holde igjen. Plankehindrene kommer alltid litt brått på, og de er alltid litt høyere enn jeg husker fra forrige runde, så det krever maks konsentrasjon. Og som terrengsyklist mener jeg man er forpliktet til å hoppe dem. Det er gøy å ha luke med så mye folk som ser på, men samtidig tenkte jeg at det er lett å gå på en smell. Så jeg tenkte at jeg måtte senke skuldrene og la flyten gå, og da går det uansett fortest for meg. Les også: ABC til sykkelkross  Rundt svinger er konsentrasjonen på topp. Det er viktig å treffe teknisk her, for ellers må man løpe. Jeg er veldig motivert for å slippe å løpe. Det er utrolig tungt å løpe. Det var veldig deilig da rittet var over, og jeg var lettet over at jeg greide å ta seieren, for jeg syklet helt på limiten hele veien. Jeg har aldri blitt intervjuet av TV2 etter noe ritt før. Jeg visste de egentlig var der for Edvald, og jeg tror det var han de viste på TV-innslaget senere. Men det var veldig kult å bli intervjuet. Anders syklet sykt bra. Det var synd han måtte kvitte seg med deler av frokosten 200 meter før mål, for da fikk han ikke spurtet skikkelig på tampen. Etter målstreken kom resten av frokosten til Anders i retur. Pokalen du vinner i Superpokal Voldsløkka er genuint enorm, og den var tung å holde. Denne pokalen får deg til å føle deg som en konge. Det er vel det rittet i Norge med mest tilskuere og helt sinnssyk stemning, så det er et ydmyk følelse å stå der med den pokalen. Etter premieutdeling er vi klare for å parkere syklene, både Anders, Martin (Siggerud) og jeg. Nå er det afterbike og bankett som gjelder. Jeg drakk ingenting under rittet, og var ganske sliten og dehydrert etterpå. Så jeg tenkte det var greit å få fylt på litt før vi skal på bankett. Les også: Tvillingmetoden  Sandgraven er en greie som jeg ikke helt har knekt koden på ennå. Jeg er alltid litt redd jeg må av og løpe der, og jeg vet det gjelder å gønne på for å slippe det. Men når du er redd for å måtte gå av, så blir du litt reservert, og da må du ofte av. Nå skal jeg ned på stranda i Drøbak og øve på sand. Les også: – Det var sanden som skilte  Wheelie på brua er noe jeg gjør hvert år under Superpokal på Voldsløkka. Det er kult å gi tilskuerne litt show, og dessuten må du tråkke på litt for å få det til, så på den måten slår du to fluer i ett smekk: Du får vist deg fram for publikum og du får med deg litt ekstra fart nedover. Og endelig er det noen som tar bilde av meg mens jeg gjør det. Jeg prøvde å konsentrere meg om mitt eget løp og ikke se meg tilbake. Men løypa på Voldsløkka er veldig åpen og det er lett å få oversikt, så det er vanskelig å motstå fristelsen. På vei ned fra brua en av de siste rundene skulle jeg gi folk litt ekstra show og prøvde meg på en whip. Jeg trodde jeg hadde kontroll, men jeg ser jo nå at den kanskje var litt sketchy. Les også: Voldsløkka for alle penga Kross er en gren der det alltid kan skje noe, så selv om jeg hadde en god luke, så torde jeg ikke å ta seieren på forskudd. Og det gikk ikke opp for meg at jeg hadde vunnet før siste tråkk var tatt. Det er ikke noe diskret over pokalen i Superpokal Voldsløkka, og du får ikke gjemt den vekk på vei ut fra premieutdeling.