På fjerde året jobber sykkellandslagene med forskermiljøet på Høgskolen i Lillehammer om et omfattende treningsprosjekt. Formålet med prosjektet er at tiltakene som testes både skal forberede rytterne best mulig på de krevende klimatiske forholdene som venter under OL i Tokyo neste år, og at det kanskje avdekkes noen nye tilnærminger og metoder som er nyttige på generell basis. 

– Det er egentlig menneskeplaging, det vi driver med, spøker Eddy Knudsen Storsæter, som er landslagssjef for det norske terrenglandslaget. 

Siden 2018 og helt fram til desember 2019 har utøverne spesifikt jobbet med tiltak som kan forberede dem på varmen og luftfuktigheten i Tokyo. Det forventes temperaturer på langt over 30 grader, og luftfuktighet på 75 til 80 prosent, som gjør varmen til en enda større påkjenning for kroppen. 

– Det aller viktigste for å lykkes i Tokyo blir å være godt forberedt på varmen. Det vi gjør nå, er en del av et større prosjekt. Det er over 50 ryttere som deltar i prosjektet, fra både landevei og terreng, og det er med ryttere på flere nivåer, sier Knudsen Storsæter. 

Les også: – Må trene på å hente ut krefter når du tror det er tomt 

Flerårig prosjekt
Prosjektet om veien til Tokyo 2020 startet i 2016. Da satte forskerne opp en utviklingsplan mot OL 2020, som inneholdt ulike grep for å bedre prestasjonsnivået til de norske terrengsyklistene. 

I 2017 samarbeidet de norske forskerne og terrenglandslaget med British Cycling og flere av verdens beste syklister, inkludert U23-verdensmesteren Sam Gaze fra New Zealand og Marcel Guerrini fra Sveits, for å kartlegge hvilke krav som stilles til de som skal prestere på aller høyeste nivå i rundbane. Dette har hatt konkret effekt på hvordan de beste norske terrengsyklistene trener, og endringene i treningsopplegget har allerede begynt å gi resultater. 

– De endringene vi har gjort med treningen til både Petter Fagerhaug og Erik Hægstad, ser vi effekten av nå, og det er veldig spennende, sier prosjektleder professor Bent Rønnestad, som samtidig gir rytterne en stor del av æren for at prosjektet fungerer så godt. 

– Det samarbeidet vi har med utøverne og trenerne i dette prosjektet er helt unikt. Rytterne er utrolig interesserte i å bidra, nysgjerrige og villige til å prøve nye ting for å bli så gode som mulig. 

Fra 2018 startet forskningen på varmetilpasning med et forsøk der syklistene syklet i varmekammer med høy luftfuktighet. 

– Resultatene fra dette forsøket er ikke helt ferdig analysert, men det kan se ut til at tiltakene kan ha en gunstig effekt på hemoglobinmassen i blodet, altså kroppens evne til å frakte oksygen rundt til musklene, hos utøveren tilsvarende det en ser etter tre-fire uker med høydetrening. Det var egentlig litt overraskende, men veldig interessant, så det har vi videreført for å se om vi kan reprodusere disse verdiene. Nå ser vi også på om det å trene med varmedress er like effektivt, og i den sammenheng har vi fått med oss Swix på laget. De holder til på Lillehammer og utvikler spesielle varmedresser for oss til dette prosjektet, sier Rønnestad. 

Les også: Soon CK med eget verdenscupopplegg 

Saken fortsetter under

 

I første fase av dette femukersprogrammet, som blir avsluttet i desember, var rytterne delt inn i tre grupper: Den ene gruppa sykler i varmekammer, den andre sykler i normal temperatur med varmedress på, og den siste gruppa kjørte en kombinasjon av varmebad på rundt 40 grader på formiddagen og varmedress på ettermiddagen. Denne fasen varte to uker. 

I andre fase, som varte i tre uker umiddelbart etter første fase, ble gruppe to og tre slått sammen, slik at alle i denne gruppa syklet i varmedress på ettermiddagen fem dager i uka. I tillegg var det da også en kontrollgruppe som sykler og trener som normalt, men uten varmetiltak. 

– Selve øktene er ikke på så veldig høy intensitet. De første øktene var nok litt mer krevende, men etter noen økter fungerer det veldig fint å kombinere varmeøktene med den vanlige treningen. Prosjektet er veldig lovende så langt. Vi ser god utvikling på alle tre treningsgruppene, men det er for tidlig å si om det er forskjeller mellom gruppene, sier Knudsen Storsæter.

Overførbart utover Tokyo-OL
Siden prosjektet startet i 2016 har forskerne blant annet fått et godt bilde av prestasjonskravene i terrengsykling og funnet at varmetrening i bolker på fem uker av gangen ser ut til å gi gunstige effekter på hemoglobinmassen i blodet. Det er nyttig erfaring, også uavhengig av OL i Tokyo, og gir utøverne flere muligheter og alternativer til å tilpasse treningen etter sine individuelle fysiologiske forutsetninger. 

– Det er ikke alle som klarer å tilpasse seg konkurranse i varmen like godt. Det er det samme som med høyde: Ikke alle takler høyden, og det kan man ikke vite før man har prøvd. Derfor er det viktig at vi tester mange ryttere, slik at vi ser hva som er individuelle forskjeller. Det er også nyttig for utøverne, som da får individuelle data å forholde seg til på hvordan de tilpasser seg varmen, forklarer Knudsen Storsæter, og legger til at alle de aktuelle terrengsyklistene ser ut til å takle varmen bra. 

Er dette den perfekte Birken-sykkelen? Se hva vi fant 

Saken fortsetter under

Må treffe med timingen
Når de har konkludert på effekten av de ulike tiltakene, er det å finne ut av hvordan denne treningen må legges opp for å maksimere effekten noe av det som forskerne og utøverne skal jobbe videre med framover vinteren. Blant annet studerer de nå timingen av slike varmeopplegg, og hvor lenge effekten av slike varmeperioder eller andre treningsgrep sitter i kroppen, litt som med tradisjonell formtopping. 

– Hvis du for eksempel skal sykle et ritt i varmen i mars, er det viktig å kjøre et varmeopplegg inn mot dette, slik at kroppen er forberedt på den påkjenningen som kommer. Men hvis du så skal sykle et nytt ritt to-tre uker etter det første, vil du da trenge et nytt varmeopplegg før dette, eller vil effekten av det første vare lenge nok? Dette må vi finne ut av, sier Knudsen Storsæter.