KJØR FRA START: Helt frem til den første bakken roer jaget noe gjelder det å være skjerpet. Dagens første klatring byr på spektakulære omgivelser, hvis man løfter blikket. Alle foto: Sportograf/Arrangøren

– Ææh, nå detter jeg av! Nei, ta deg sammen nå. Du må bli i dette feltet, uansett!

Den indre dialogen veksler mellom å gi opp og å finne håp. Den andre etappen i La Rioja Bike Race har bare så vidt startet, men tempoet er allerede høyt. Nesten for høyt...

– Heiii!

Jeg roper i desperasjon. Jeg glemmer at jeg er i Spania et øyeblikk da en fallen spanjol klatrer opp fra bekken i grøfta med et håp om å kunne hoppe rett inn det galopperende feltet, attpå til rett foran meg.

Det bannes.

Sving, hjul som skrenser, spurt.

En ny syklist i grøfta, denne gangen på venstre side, i det veien svinger til høyre ned en støvete bakke. Jeg ligger til høyre i feltet og tar innersvingen i blinde. Jeg kan fortsatt se gjennom brillene. Men om 20 minutter vil støvet og svetten ha sausa dem såpass ned at de er ubrukelige. De gjør uansett nytten i støvskyen i starten.  

– Du må bare bite tenna sammen nå skal du ha noen sjanse på en god plassering i mål og første pulje i morgen, nærmest roper jeg til meg selv. Jeg spenner lårene igjen. Setter meg på setespissen og kjører det drivverket tåler. At det skal være så forbanna hardt fra start da. Det er lett å glemme etter noen år uten startnummer og spisse ambisjoner hvor vondt det skal gjøre i ritt når det går bra. Det er ganske fascinerende at det går an å være på bristepunktet fra start til mål i nærmere fire timer.

Les test av Specializeds SWAT-vest. 

Etter 40 minutter med hardkjør og råspurting ut av hver sving går vi inn i den første bratte bakken for dagen. Å si at det roer seg er å ta i, men nå er det hver mann for seg selv. Kampen for å holde seg i feltet er over. Herfra og de neste 65 kilometerne er det bare å kjøre det man har og se hva det holder til. Jeg søker feste og raske linjer og passerer mange lette spanjoler på vei oppover.

Jeg kikker ned på løypeprofilen på styret. Det knirkefrie arrangementet har vært smarte nok til å lage alle tre løypeprofilene til rittet som klistremerker. I tillegg har de utformett en ekstra nedbrettbar klaff på startnummeret der disse kan klistres. Genialt! Jeg tenker hver bakketopp for seg. Informasjonen med GPSen på styret kobles med profilen. Den første bakken skal toppe ut på rett over 900 meter, ca etter 25 kilometer. Da er det bare å gi alt dit. 

HØY FART: Det går bratt i alle retninger i La Rioja Bike Race. 

– Kommer du deg over der bærer det utfor litt, da kan du plukke plasser og hvile.

Erfaringen fra den første etappen tilsier at så fort det blir teknisk terreng og nedover er jeg overlegen de klatrekyndige spanjolene, men jeg erfarte også en dyrkjøpt punktering på den første etappen. En punktering som holdt meg utenfor topp 100, og en start i første pulje på dag 2. Det har kostet mye krefter i starten på den andre etappen. Det er vesentlig mer stress på halen av tetfeltet enn midt inni.

Dagens etappe inneholder litt småkupert stijaging før vi går inn i den ordentlige lange klatringen opp til drøye 1400 meter over havet.

I det første stipartiet havner jeg i kø. Men for en sti! Et traverserende spor slynger seg på kanten av en dyp ravine. Aldri så nære kanten at det føles farlig, men hele tiden så nære at du ser ned i dalbunnen over høyre styreende. 

– Ja, ja. Slapp av nå, tenker jeg, mens jeg ser etter alternative spor rundt herren i ledertrøya som beviser at han er den raskeste i feltet over 50 år. Han sykler ok nedover, men jeg kjenner minutter gå tapt like fullt. Jeg ser for meg Martin Haugo foran i feltet jagende bortover stien i fullt firsprang. Jeg innser at jeg må komme meg fremover i feltet. I en venstresving holder jeg innersvingen og smetter forbi.
– Pardon, roper jeg bakover. Å passere folk nedover vekker nesten alltid litt hissige kommentarer. Ferdigheter har liksom ikke helt samme status som klatrekondis. En kombinasjon er uansett nødvendig for å henge med. Jeg får med en gang luke bakover før jeg tar igjen en ny kø.

Raumerrittet vil bort fra klokkejaget.

En liten pause igjen, men jeg ligger så tett på han foran meg jeg tør for å være klar til å passere så fort sjansen byr seg. Det stresser ham åpenbart. Han sklir ut i en sving. Jeg kaster meg forbi.

– Pardon!

Ny luke. Noen hundre meter med inspirert jaging. Og så ny kø.

Jeg plinger litt i bjella på styret. Roper «venga, venga» med et smil. Jeg vil forbi, men prøver å ikke bli for upopulær.

– Por favor, ytres også. 

Et kort grusparti lar meg passere 5-6 stykker. Jeg gir rett og slett alt for å komme inn på neste stiparti foran gruppa så jeg kan ta opp jakten på en ny.

Det er et forbanna jag, men det er vanvittig gøy. Låra har gjort vondt siden sekunder etter start. Det er sånn det skal være når kroppen fungerer.

I det neste stipartiet får jeg fri bane.

UTFORJAG: Det gjelder å bruke spisskompetansen man har. Går det utfor gjelder det å komme seg forbi og oppover i feltet. Her ser jeg etter en passeringsmulighet. 

– Nå jager du det du har! Sier jeg høyt. Bare trærne hører. De forstår sikkert ikke norsk de heller.

Jeg hiver meg rundt trærne, hopper over røttene, legger sykkelen ned i de naturlige doseringene. Det går slakt oppover, men jeg er i dytten og skyter fart. Nok et lite grusparti lar meg passere en liten gruppe jeg har kjørt inn på stien.

Rett inn på ny sti, denne gangen en som stiger rett opp.

Jeg forbanner 34-klinga på 1x11-oppsettet, men klarer å trå det rundt, så vidt. Stien her er bare hugget gjennom skogen. Flere spor lar meg passere 3-4 stykker også her.

– I dag er du på hugget Øyvind, tenker jeg og lurer på når jeg tar jeg igjen unge Simon Johansson fra Hero.

Jeg blåste forbi ham i en hårete utforkjøring på etappen før, bare for å se han og tredve andre passere mens jeg fikset punkteringen jeg fikk da jeg bulket bakfelgen i en betongrenne noen kilometer senere.

Jeg så Simon foran meg i starten, lenge, men ikke før på de siste hundre høydemeterne opp mot dagens topp-punkt ser jeg ham igjen. Langt der foran skimter jeg den oransje Hero-drakta.

FIN SKOG: Etappene i La Rioja Bike Race er varierte. Her er det argentinske Andres Soto som gir gass i tet. 

Jeg har følge med noen lette spanjoler og vi jobber godt i den løse grusklatringa. Jeg bruker trumfkortet mitt her – begge demperne i midtstilling. Det gir meg bedre grep og flyt enn dem på halvdemper. Jeg kjenner at jeg sklir fra der det er slagete og grovt. Ryggen til Simon kommer nærmere. De i gruppa mi må gi meg luker. De jobber seg tilbake.

Før den første av to grustopper er jeg på siden av den svenske Hero-syklisten. Han tøyer ut en krampe i låret.

Jeg runder den første toppen først og legger haka på styret ned den bratte grusbakken. 70 kilometer i timen uten å trå. Jeg får luke bakover også her,  men Simon er den første til å komme tilbake. Vi runder toppunktet sammen. Veksler to ord og kaster oss inn i dagens lengste utforkjøring tett i tett. Jeg først.

– Nå skal det kjøres, tenker jeg. Ukjente halvtekniske utforkjøringer er mitt andre trumfkort i maratonritt. Terrenget her er nesten som i Norge. Skogbunn, røtter, steiner og trær i veien. De første svingene har naturlige doseringer.

I et drøyt kvarter med vill utforkjøring har vi fri bane.

– Nå henter vi minutter, roper jeg til Simon. Han henger på. Vi tar igjen en spanjol akkurat i det han kjører rett fram i en høyresving. Vi smetter forbi begge to.

Et minutt senere tar vi igjen en til.

– Por favor, roper jeg så hyggelig jeg klarer. Spanjolen tror han har tempoet inne og holder seg foran.

Jeg plinger i bjella og roper «venga, venga». Jeg tøyser med ham så han gir det han har. Han kjører over evne, men vi sitter likevel avslappet tett på. På en liten lysning i skogen kapitulerer han og slipper de nordiske jegerne forbi.

– Gracias! Roper jeg.

– Dos!  Roper Simon. Han holder på å bli sperret, men roper det eneste han tror kan hjelpe. Han kommer seg forbi. Vi får luke med en gang. Ett minutt senere er stien over.

Vi tar oss tid til å juble.

Det er fortsatt en del arbeid igjen for dagen.

Jeg stikker hånda ned i høyre baklomme. Fisker opp en gele-pakke, trøkker den i meg og stapper søpla i venstre lomme.

Jeg tømmer flaska jeg har i flaskeholderen på ramma og bytter den med den jeg har bak setet. Jakten er ikke over, det er 25 kilometer til mål.

Spanjolen vi passerte på stien kommer opp på siden av oss.

– Pling, pling, ler han. Ingen sure miner heldigvis. Vi får i gang noe som ligner en rulle. En til kommer opp. Vi må ha passert ham på matstasjonen i bunnen av bakken. En liten, hjulbeint fyr i rosa trøye. Spanjolene pleier ikke være de råeste på flatene, men denne karen er fra Argentina og han river nesten beina av både Simon og meg. Jeg må slippe, men kommer meg innpå hjul igjen ved hjelp av noen harde innersvinger. Det blide bjelleofferet må slippe helt. Den lille argentineren tauer noe så helt vanvittig, men i de korte stipartiene som gjenstår får vi luke på ham. Nok til at når han kommer forbi på flatene igjen så klarer vi å holde følge og jobbe som en liten gruppe. Vi tar igjen enda en sliten stakkar på de siste kilometerne, men tempoet har da vært så høyt at jeg må slippe før spurten. Jeg konstaterer uansett en super dag med skikkelig mye moro på flotte stier og i ganske så hyggelig selskap tross store språkproblemer. 12. plass i master 30, er egentlig bedre enn forventet. Det holder til en 58. totalt på etappen. Målet om en topp 100 plassering totalt er plutselig for beskjedent. Nå vekkes tanken om topp ti i M30 og topp 50 totalt på siste etappen. Sammenlagtplasseringen blir ikke like bra. punkteringen på den første etappen har kostet for mange plasser, men det er bare å ta de oppmuntringene man kan få. 

OPP I FJELLET: Hver dag starter med klatring fra Logrono på 400 meter over havet og opp til ca 1400 m.o.h. Overraskende mye publikum følger rittet i fjellet. 

 At innsatsen på den andre etappen jekket meg opp fra andre til første startpulje gjorde at jeg på den siste etappen skulle sitte med fronten helt inn til de første bratte bakkene.

Skikkelig revansje på unge Simon fikk jeg også da jeg slo ham med nesten 40 plasser den siste dagen. 54. plass totalt og 11. plass i Master 30 var nok til at jeg i hvert fall forbedret meg for hver dag. 

Martin Haugo fra Gol og BOC var sterk gjennom hele helgen og ble beste norske med god margin. Hans mål om en topp 25 plassering og UCI-poeng levde et stykke inn på den siste etappen, men ble ikke kronet med hell, tross en 26. plass i sammendraget før siste dagen.

BESTE NORDMANN: Martin Haugo så muligheten for en topp 25-plassering etter dag 2, men den tredje etappen ble litt hardere enn ønsket. 

La Riojas egen Carlos Coloma var sterkest i år som i fjor. Med fire minutters margin til sin egen lagkamerat Andres Soto sikret han seg en perfekt statistikk i La Rioja Bike Race. Seier i to av to ritt er vanskelig å slå. Grunnlaget for seieren la han ved å vinne den første etappen med et imponerende solo-ritt fra den første bakken og helt til mål.  

Erik Sæter fra TVK knivet lenge med Haugo om tittelen som beste nordmann, men fikk det skikkelig i den andre lange bakken på dag tre. Såpass at han måtte se undertegnede passere i tunge, seige tråkk i klatringene og forsvinne ut av syne inn på neste stiparti. En boost av selvtilliten for meg, en smell som fort går over for Erik.

Ryes Geir Ottar Kvernstuen stod for den beste klasseplasseringen med sin solide 8. plass totalt i Master 40-klassen. En klasse den tidligere utfor-verdenscupvinneren og fjorårets veteranverdensmester Tomi Misser totalt dominerte med over 30 minutters klaring ned til andremann. 

I kvinneklassen var maratonspesialisten Claudia Galicia overlegen. Over 22 minutter skilte det mellom henne og Anna Ramirez på andreplass. Claudia vant alle etappene og satt tilsynelatende lett med i tetfeltet på den hektiske andreetappen.  Norgesmesteren i temposykling Thrude Natholmen var eneste norske jente som deltok. Hun klatret seg til en 16. plass totalt. 

Se de fullstendige resultatlistene her: 

SUPER-WOMEN: Claudia Galicia kjempet blant de 100 beste totalt og vant kvinneklassen overlegent. 

Løypene i La Rioja Bike Race byr på harde klatringer og lange, tidvis krevende utforkjøringer. Spanjolene er jevnt over bedre oppover enn nedover så det å få fri bane til å kjøre eget tempo nedover krever flaks og/eller solide klatrebein. Siden alle etappene har start og mål på samme sted topper de omtrent ut på midten hver dag. Dette betyr et man bør legge det aller meste av krefter i den første halvdelen av hver etappe. Den andre halvdelen er enklere, men avslutningene kan bli lange på vindblåste flater mellom vingårdene på vei mot mål. Hver etappe ble i år avsluttet med et flott stiparti over noen koller mellom vingårdene. En siste mulighet for oss med teknikk bedre enn fysikk, og en mulighet til å kvitte seg med ryttere som ikke er villig til å jobbe i lag mot mål.

Det er mindre enn to uker igjen til Terrengsykkelrittet. Delta i diskusjonen om finpussen på forumet. 

La Rioja Bike Race starter rett utenfor sentrum av regionshovedstaden Logrono hver dag. Dette gjør logistikken enkel, og muligheten til å få behagelige netter på hotell er god. Starten går ikke før klokka 10 heller så for småbarnsforeldre med søvnmangel er  ritthelgen nærmest som en hvilehelg å regne.

Logrono by byr på en skikkelig sjarmerende gamleby med pinchos-barer med høy stemning det meste av dagen. Spanske middagsvaner byr dog på problemer med å få i seg noe annet enn små-pinchos før 20.30 på kvelden da restaurantene som ikke er barer åpner.

Nærmeste flyplass til Logrono er Bilbao i Baskerland. Det går også an å ta tog fra Madrid eller Barcelona, men hver obs på at de raskeste togene ikke aksepterer sykkel.

La Rioja Bike Race foregår på en tid på året der det fortsatt kan være surt og kaldt i Norge, samtidig som det ikke har blitt alt for varmt i denne delen av Spania. Det gjør det til en super oppkjøringshelg frem mot ritt i Norge.

MORO: Flere av utforkjøringene byr på skikkelig, real stisyklingsmoro. Men det koster å få fri bane. 

Utstyrstips:

Etappene er ikke fryktelig lange i La Rioja Bike Race. Mat- og drikkestasjonene byr på sportsdrikke, vann, og cola, samt frukt av ymse slag. Jeg startet hver dag med to flasker på sykkelen, ca 1,5 liter og styrtet en flaske Powerade på en av drikkestasjonene på de to kortere dagene. På den lengste etappen fylte jeg i tillegg opp en flaske med Powerade i fart. All gele hadde jeg med i lomma fra start.

UTSTYRET I ORDEN: Arrangøren har gode vaskemuligheter og mulighet for kjøp av gode mekanikertjenester. En robust sykkel med solide dekk er uansett å anbefale. 

Sydeuropeisk terreng byr ofte på skarpe stein. Og det er spesielt på de grove grusveiene i høy fart at det kan være høy punkteringsfare. Forsterkede dekk satt opp slangeløst er helt klart å anbefale. Gjerne med litt ekstra luftvolum. 2,2 eller 2,25-dekk er en klar fordel både med tanke på rulleegenskaper på den grove grusen og med tanke på demping og komfort.

Jeg syklet med en Specialized SWAT-vest under trøya for sikker oppbevaring av reserveslange nummer to, miniverktøy og nødpumpe. En slange og en gasspatron var i tillegg festet på sykkelen. 

Jeg syklet med Maxxis Ardent Race EXO 2,2 fra start, men byttet dekk etter en punktering den første etappen. Det var ikke dekkets feil, men en bulk i felgen gjorde at felgtapen begynte å lekke luft. Ny tape ble montert og dekket ble skiftet for sikkerhets skyld. Det nye dekket var et Specialized Fast Trak Grid i 2,0. Jeg trodde jeg hadde det i 2,2, men 2,0 gikk også bra.

De fleste i eliten i dette rittet sykler på lette halvdempere, men jeg vil likevel anbefale en fulldemper. Utforkjøringene er krevende og lange og underlaget er for det meste såpass grovt at litt demping er fint. På asfaltpartiene er det uansett bare å låse demperne ved behov. På alt annet enn asfalt syklet jeg med demperne i enten Trail-modus, eller helt åpent. Dette for å minske rullemotstanden og for å øke grepet.

PÅ DRUEN: Du kommer tett på vinrankene i løpet av rittet. Ofte helt inne på åkerne og mellom drueplantene. Her leder den lokale stjernen Carlos Coloma teten mot mål. 

Når det gjelder utveksling må man med et 1x11 oppsett gjøre et par kompromisser. Med 34 på kranken på min 29er ble det seigt og tungt i de bratteste bakkene. En 32-klinge ville være å foretrekke. Men 30 eller 32 kan det gjøre det litt hektisk å henge med feltet i starten der det gjerne går i over 40 km/t på flatene. Mot slutten av etappene går det også fort, men da kan det ofte være like lurt å legge seg i hocke på de raskeste partiene og heller tråkke når man kan.

Et 2x10, eller med nye Shimano 2x11-oppsett vil gi det absolutt alle girene du trenger.

Her er mine Strava-filer for rittet. 

1. etappe: 

2. etappe

3. etappe. 

 

GOD STEMNING: Spanjolene tar terrengritt seriøst, men det er likevel god stemning i rittet. Alle har etternavnet sitt på startnummeret både foran og bak.