Sykkeldebatt: Skiforeningen inviterte til paneldebatt som sykling i Marka. Representanter fra Skiforeningen, DNT, Østmarkas Venner, Naturvernforbundet, NOTS, grunneiere og Oslo kommune deltok og hørte på. Temperaturen har vært høy i Oslo i sommer etter Terrengsykkelrittet i mai og flere år med en delvis medieskapt konflikt om markabruk. Foto: Kristoffer H. Kippernes

En mandag kveld i september var jeg publikum i en debatt om sykling i marka, i regi av Skiforeningen i Oslo. Etter det smått sjelsettende møtet i Kollen, dro jeg derfra med fem tanker i hodet.

Samarbeid

Vi har alle et ansvar for å ta vare på naturen som vi skal overlate til kommende generasjon. Uansett om vi går, sykler, går på ski, løper, klatrer eller padler. Østmarkas Venner har gjennom hele debatten blitt malt som den store, stygge ulven som hater syklister. Jeg vil si at det ikke stemmer. Østmarkas Venner har et ektefølt ønske om å bevare Oslomarka. Selv om de har gått langt i å uttrykke at syklister sliter utilgivelig mye på terrenget, satt jeg likevel igjen med en følelse av at de ikke ønsker å nekte noen adgang, så lenge alle utviser hensyn og respekt overfor naturen og andre brukergrupper. Jeg håper jeg ikke tar feil. Jeg både håper og tror at jeg snakker på vegne av de fleste syklister når jeg sier at vi bryr oss minst like mye om markas ve og vel.

Engasjement

Jeg har aldri før i mitt liv høre noen si at de mener min måte å utøve friluftslivet på er mindre verdt enn deres. Det fikk jeg høre i den debatten. Det var først og fremst provoserende, men ikke minst sårende, fordi det er en uttalelse basert på misoppfatning og antakelser. Jeg tror ikke jeg er den eneste som har reagert på debatten. Tiden er forbi da vi kunne sitte på vår syklist-tue og tro at konfliktnivået vil gå over eller roe seg. Vi må engasjere oss i debatten, og vise nettopp det som til stadighet blir underkommunisert; vi er glade i naturen, og ønsker å bevare den. All den tid vi fortsetter å la den gemene hop tro at vi er «kondomdresskledde gærninger i midtlivskrisa», har vi bare oss selv å takke for det. Vi må vise at vi har tid til å senke farten, uansett om vi er på sti eller grusvei, og hilse på folk. Prate med dem, og fortelle dem hvor glade vi er både i sporten og naturen. Å belage seg på at NOTS bare skal «rydde opp» hver gang diskusjonene tilspisser seg uten å bidra selv, er ikke en bærekraftig løsning.

Optimisme

Jeg kan ikke si annet enn at jeg ble regelrett skremt og bekymret av enkelte holdninger og uttalelser i debatten i Holmenkollen. Noe annet ville være å lyve. Men likevel velger jeg å se optimistisk på framtiden etter debatten. Flere av partene snakket forbi hverandre, og alle ønsker jo egentlig bare det samme; ta vare på naturen, og ikke minst bruke naturen. Derfor bør absolutt alle krefter rettes inn mot å fokusere på veien videre, og hvordan vi løser disse utfordringene. Jeg kaller det veldig bevisst for utfordringer, fordi det å kalle dette for problemer er et i-landsproblem i seg selv. Inaktivitet i befolkningen er et større problem enn noen gang tidligere, og her sitter vi og diskuterer eventuelle restriksjoner på aktivitet?

Hvor er bransjen?

Bransjen, som tross alt lever av å selge sykler til denne aktiviteten bør i aller høyeste grad engasjere seg. Det kan de blant annet gjøre gjennom bevisstgjøring og holdningsskapende arbeid ved salg av sykler. Spesielt nå som elsykler er på vei inn på det norske markedet med full fart, er det større grunn enn noen gang til å engasjere seg. Å importere- og selge en produktgruppe som per i dag faktisk ikke er lovlig å bruke på sti, fordrer at man opptrer opplysende og ansvarsfullt både ved salg og i debattene som kommer. For tro meg, elterrengsyklene og debattene rundt de kommer.

Oslofokuset

Vi må slutte å tro at dette kun er et østlands- og Oslo-problem. Det er helt riktig- det som skjer i Oslo skaper presedens for hva som blir gjeldende ellers i landet. Da jeg var hjemme i Trondheim i sommer, syklet jeg stier som jeg brukte aktivt i 10-12 år før jeg flyttet fra byen for to år siden. Nå var det et år siden sist jeg hadde syklet der, og den økte bruken var synlig. Jeg sier på ingen måte at slitasjen kun skyldes syklister, til det er jeg for opptatt av å forholde meg til fakta, men slitasjen er der. Og jeg tror ikke Trondheim er et enkelttilfelle.

Så hva nå?

Det er lett å peke med fingeren. Det er lett å hakke løs på andre, og gå i angrepsposisjon når noen vil aktiviteten vår til livs. Stadig flere sykler – gledelig nok – landet rundt. Og vi må engasjere oss. Utover mitt engasjement som redaktør i landets største sykkelblad hvor vi formidler hva som skjer i miljøet, skal jeg for min del begynne i det små, ved å melde meg inn i DNT og Naturvernforbundet. NOTS-medlemsskap er en selvfølge. I senere tid har det kanskje ikke vært populært å sitere Hans Rotmo, men det er faktisk «itjnå´som kjæm tå sæ sjøl».   Vi må ta inn over oss at denne diskusjonen er ikke noe som «vil komme». Den er her nå, og vi terrengsyklister har en jobb å gjøre.