Det er skarp vårluft, men varmt i sola i Holmenkollen på Kristi Himmelfartsdag. Toetasjes busser med turister siger sakte oppover serpentinsvingene forbi Holmenkollen restaurant og det nasjonale idrettsanlegget. Bak dem kommer to spedbygde, sortkledde skikkelser jagende med vindvestene flagrende. Synkront reiser de seg fra setet og tråkker til i 30 sekunder. De setter seg ned i 15 sekunder, og så er det på´n igjen. De ser helt like ut. De er helt like. Se fakta nederst i saken.– Vi har rett og slett ikke lange nok bakker hjemme i Drøbak. Jeg tror den lengste av dem er en vi kan kjøre i seks minutter, sier Tobias Johannessen. Seks minutter holder ikke når to av landets beste syklister skal kjøre intervaller. Tvillingbrødrene Tobias og Anders Johannessen er kanskje norsk terrengsyklings hotteste navn denne sesongen. De har tilhold i talentfabrikken Soon CK og Gjertrud Bø som treningsmentor. Tobias har allerede to NM-gull i juniorklassen, en sammenlagtseier i rundbane for junior, og en bronse fra Junior-VM i Nove Mesto. Anders har fulgt broren tett med en andreplass sammenlagt i norgescupen i rundbane for junior, og et sølv fra Nordisk mesterskap i rundbane. På deling har de en bråte pallplasser i både nasjonale og internasjonale ritt. Nå er de inne i sin første sesong som seniorer. Saken fortsetter under TOBIAS OG ANDERS JOHANNESSEN LAG: Team Sørensen RacingKLUBB: Soon CKSAMARBEIDSPARTNERE: Oslo Tapet og gulvbelegg, Cannondale, Sykkeltilpasning De har godt selskap den varme maidagen i Oslo. Syklistene fra Son er på vei opp, og på vei ned møter de Tryvann-fenomenet Carl Fredrik Hagen. – Vi sier akkurat det samma uansett, så det er ikke så nøye, sier Tobias. – Kompisene våre er vant til å høre historier to ganger, for å si det sånn, sier Anders. To timer senere er det to litt forsiktige, og høflige karer som sitter i lokalene hos Terrengsykkel. Det er bare marginalt enklere å skille dem av sykkelen enn på. Tobias har litt kortere hår og en litt skarpere stemme enn Anders. At de alltid har gjort de samme tingene, har ikke gjort det enklere å si hvem som er hvem. Som for mange andre begynte det med fotball. Uten at det betød at de hadde spesielt talent. – Vi hadde kondisen, så i de siste 20 minuttene av kampen når de andre var slitne, da begynte vi å skåre. Vi hadde ikke noe balltouch å snakke om, akkurat. Vi spilte på kondisen, ikke på teknikk. Det funka en periode det. Men det er ikke sånn at hvis vi ikke hadde drevet med sykling så hadde vi vært rå i fotball, sier Tobias.  Saken fortsetter under Anders holdt ut et år lenger med fotball enn Tobias. Men når de andre på laget terpet på pasninger og dribling i hagen, bygde tvillingene pumptrack og hopp i hagen. På vinteren kom skiene fram. Drøbak er ikke et mekka for skikjøring, men det var ingen hindring. Ved minste antydning til snøfall måket tvillingene hele gårdsplassen, nok til en stripe de kunne lage hopp og rails av. Faren bygde stillas så de kunne få nok fart. Faren var den stereotypisk norske mosjonisten, som trente litt til Birken. Han begynte å ta med guttene på tur. Sykling i barndommen handlet for det aller meste om å sitat «hoppe på alt av røtter og kanter». På turene i skogen ble prikkeleken innført. En fot i bakken var én prikk. Måtte man av og gå, ble det fem. Tvillingene slet ut den ene sykkelen etter den andre. Det ble turer til Hvitsten og Son, ofte for å kjøpe en is og kose seg i sola. De syklet over alt, hele tiden. Både ute i hagen, og inne på stua, til morens fortvilelse. Til slutt begynte de å konkurrere. Men de to spedbygde tvillingene fikk ingen enkel start på karrieren. De var minst av vekst i klassene sine, og guttene som hadde utviklet mer muskler raste fra dem. Men rundt 2012 vokste de nesten 12 centimeter på ett år. Endelig klarte de å henge med, og i 2013 var de med på NM i rundbane for første gang. Rittene de syklet inspirerte, og tvillingene meldte seg inn i Drøbak sykkelklubb. Men etter hvert som de ble flinkere, begynte vennene med andre ting, og de ble alene med syklingen. Helt til de meldte seg på en terrengsykkelskole med Gjertrud Bø. Den lystbetonte treninga hadde gitt gode resultater, men det var først fire år etter de begynte å sykle ritt, at de fikk et treningsopplegg. De byttet til Son sykkelklubb, og begynte gradvis å lære og trene etter Gjertruds filosofi. – Vi har lært ekstremt mye av henne. Det er ikke normalt å få et så bra opplegg, hvor du kan beholde gleden, men samtidig trene bra. Hun er veldig god på å lage balanse. Det er ikke for seriøst, og hun holder igjen de yngre, fremfor å pushe dem. Hun har sørget for at vi har hatt en sunn utvikling. Jeg tror du skal lete lenge etter noen som har kjørt flere ritt enn henne, hun vet hva det går ut på. Hun er ekstremt flink til å holde seg oppdatert på trening, og leser ekstremt mye. Vi var for eksempel tidlig ute med å kjøre 30/15-intervaller. Det er ikke så mange personer i Norge som har kompetanse spisset mot terrengsykling slik hun har. Det er Gjertrud, og Lars Stensløkken (trener på NTG Lillehammer, red.anm.) som nok kan mest om det, forteller Tobias. Saken fortsetter under Nå er det tre år siden tvillingene byttet til Son sykkelklubb og begynte som aspiranter hos Gjertrud. Etter hvert som årene gikk, og resultatene kom, har de blitt fulgt opp av landslaget. Nå er det månedlige møter med landslagssjef Eddy Storsæter, og veiledning av Lars Stensløkken og Gjertrud Bø. Tvillingbrødrene fra Drøbak har ikke kommet inn på pallen med et brak, men fått gradvis bedre resultater. Terrengsykling er en nådeløs fysisk idrett, hvor det er mange faktorer som spiller inn. Du skal ha teknikken, konkurranseinstinktet, tråkke mye watt, og ha et høyt oksygenopptak. Sistnevnte er ikke en bekymring for tvillingparet. Da de testet hos Olympiatoppen høsten 2017, klokket Anders inn et oksygenopptak på 89 VO2Max, Tobias like under på 88,8. På en av de siste målingene bikket oksygenopptaket til Anders over på 90. Resultatene er på høyde med, og over målingene til flere av Norges fremste idrettsutøvere. Tvillingene tar de sensasjonelle målingene med knusende ro. – Når man står på startstreken er det jo sånn at det er den som er best som vinner, ikke hva man har i oksygenopptak. Men det viser jo at jeg har grunnlaget. Og er du tålmodig så er det mulig å nå toppen. Men det er ikke noe jeg fokuserer veldig på. Jeg må bare jobbe på videre, sier Anders. – Vi er ikke helt rå på alle områder, det er masse vi kan jobbe med. Terskelwatt for eksempel. Vi er jo lette, men har en del å gå på. Vi har rundt 5,2 watt per kilo. Og så er det det å holde rittene ut. Nå er vi første års U23, det er en helt annen måte å kjøre ritt på. I junior har vi vært 4-5 syklister i toppen, men kjører du U23-verdenscup så er det 30 syklister som er akkurat like rå eller bedre, sier Tobias. Med utallige turer på sti med faren, jibbing og trampoline i hagen, har tvillingene hatt teknikken i orden. Fysikken har gradvis utviklet seg fra veldig bra, til sensasjonell. Resultatene har blitt bedre. Utviklingen har vært jevn, og det har aldri stoppet helt opp. Og de er fortsatt verdens beste venner. Alt går på skinner, er det noe som ikke har vært lett med å være så god i noe? – Jeg føler vi har truffet en god balanse. Det har aldri vært så seriøst at det har betydd hele verden for oss, vi er ikke redd for at det skal gå dårlig på trening. Har ikke begravd oss i syklinga. Vi har andre ting vi synes er kult også. Det er ikke veldig mye sykkelprat rundt middagsbordet hjemme. Fatter driver en gård, vi synes det er kult. Vi har vært med og jobba og kjørt gravemaskin. Vi har ikke sittet og studert resultatlister og sett hvem andre som er gode i verden. Vi aner ikke hvem vi sykler mot når vi er med på ritt i utlandet. Vi har hatt mange andre ting i livene våre som har vært kult. Jeg tror den balansen har vært fin, sier Tobias. – Om vi ikke tar med sykdomsperioden til Anders, har vi ikke møtt noen stor motgang, det kan være litt skummelt. Det har vært ritt som har gått dårlig, men vi har prøvd å takle det. vi har aldri slitt med å sove før ritt fordi vi er nervøse. Vi blir nervøse før start, men det har aldri tatt overhånd. Det må vi prøve å holde på videre, sier Anders. – Det har ikke vært noe press hjemmefra, fatter aner ikke hva vi trener, han vil ikke ha noe med det å gjøre. Hjemme er det noe annet. Praten om hva vi skal trene tar vi med treneren, så kan vi heller gjøre noe annet med fatter eller mamma. Det er også litt av grunnen til at vi har blitt i Drøbak og ikke flytta til NTG; vi har hatt det fint hjemme, sier Anders. Saken fortsetter under For de kunne gjort som «alle» andre og flyttet til NTG på Lillehammer, som kanskje er det fremste satsingsmiljøet på sykkel og spesielt terrengsykling i Norge. Men kombinasjonen av å være tvillinger og miljøet i Son har gjort at de har blitt hjemme. De to forteller med overbevisende blikk om hvordan de deler alt av premiepenger, og at resultatene deres hadde vært uoppnåelige om de ikke hadde nettopp hverandre. Og det beste av alt er at de alltid har en å trene med, og en som støtter opp. De siste to årene har Tobias vært et knepp bedre enn Anders i konkurranser, som regel 1-2 minutter raskere. Det er ikke et tabubelagt tema for noen av dem. – Det er ikke sånn at jeg synes det er dritt at det går bra med Tobias på noen måte, vi er veldig flinke til å glede oss på hverandres vegne, sier Anders. – Jeg vil heller bli slått av Anders enn noen andre, da kan jeg glede meg over at det var han som vant. Vi unner hverandre alt. Det gikk veldig bra for Anders i Danmark, han ble nummer 3, jeg gikk på trynet. Da var jeg deppa i to minutter, før jeg så at det gikk bra med Anders. Jeg glemte helt at jeg hadde tryna. Den gleden der tror jeg ikke det er mange som har ovenfor hverandre, forteller Tobias. Anders forteller om en bror som er ekstrem på å være «rå i huet». Om evnen til å dra til et verdensmesterskap ranket som nummer 37 i verden og ikke ha syklet mot noen av konkurrentene, men likevel ha null respekt og tenke at han skal vinne. Tobias beskriver en bror som er ekstremt treningssmart, og positiv i alle situasjoner. I 2016 fikk Anders en streptokokk-infeksjon som ikke ville slippe. Ved minste antydning til fysisk anstrengelse ble han forkjølet, og måtte avstå fra all trening i tre måneder. Han taklet motgangen ved å hjelpe broren. Han ble med til VM i Nove Mesto, og hjalp til med sykkelvask og praktiske oppgaver, så broren skulle få mest mulig ideell oppladning. Prestasjonen som fulgte, har Anders brukt til egen inspirasjon. I slutten av mai når intervjuet gjøres er sesongen bare så vidt i gang, og tvillingene skal snart reise til utlandet for å kjøre UCI-ritt og verdenscup. Første ritt her hjemme, gikk på Darbu. Publikum ble vitne til at Tobias Johannessen åpnet i en fart som ikke lignet noe. Ledelsen bare økte, og økte. De andre stod nesten stille, der han dundret gjennom søla i den seine vårløsninga. Helt til han stod stille selv. – I juniorklassen slapp man unna med å kjøre litt hodeløst. Du kunne redde deg inn på slutten fordi rittet var ikke så langt. Men i senior må du være sterkere taktisk og disponere. Full gass i 1t 40 går ikke, sier han i refleksjonen over smellen. – Hva skjedde?– Det klikka litt for meg. Vi syklet ritt i Danmark noen dager tidligere. Jeg gikk på trynet der, så jeg var revansjelysten. Jeg fikk en veldig god start på Darbu, og var i front etter en halv runde. Vi hadde pratet på forhånd om at det var bedre å komme seg i mål og få UCI-poeng, enn å gå på en smell. Men når Petter Fagerhaug lå bak meg og strevde litt og måtte ut av pedalene, og de andre stoppa opp, og jeg plutselig hadde 10 meter, tenkte jeg at jeg bare måtte gripe muligheten. Jeg følte jeg hadde kontroll. – Hva tenker du om et løp hvor du kjørte fra alle, men ble nummer ni til slutt?– Jeg var veldig skuffa, men sett i ettertid var det nok sunt. Det hadde vært skummelt å kjøre første seniorrittet og få en knallopplevelse og tro at man er kongen av norsk terrengsykling. Det er bedre å gå på smellen og lære med en gang. Det har vært litt av grunnen til at vi har gjort det bra. Vi har hodet til å prøve, er ikke redd for konsekvensene av å gå på en smell. Jeg er god på å gå litt tidlig, og er nok hakket bedre på å kjøre litt hodeløst. Jeg er ikke like kalkulert som Anders. Han er bedre taktisk. – Det har vært noen klubbmesterskap hvor han har blitt gira, jeg ser han ligger og tauer, han blir SÅ gira. Så tauer han i to runder, og i bakken på siste runden renner han bare bakover i feltet, sier Anders og tar broren i forsvar.– Men en dag så holder det. Hvis man slutter å prøve, så går det ikke. Tvillingene har de siste årene vært tett knyttet til sykkelprodusenten Cannondale. Fortsetter de slik de gjør nå, vil ikke tilbudet om en proff kontrakt være utenkelig om noen år. Men det er ikke snakk om at bare én av dem blir proff, forklarer Tobias. – Det er ikke aktuelt å si ja til en kontrakt hvis det ikke gjelder for begge. – Vi kommer som to par. Nå er vi så jevne at hvis noen vil ha én av oss, må de ta begge. Vi har mer igjen for å være sammen, enn å gå hver for oss i satsingen, parerer broren. Tvillingene fra Drøbak har måttet tåle å få økt oppmerksomhet og et favorittstempel i flere ritt. Det vil neppe avta med det første, men de føler ikke at fremtiden til norsk rundbanesatsing ligger på deres skuldre. – Sponsorene våre har ikke presset oss på resultater. De fokuserer mer på at vi er hyggelige personer. Jeg tror det er sunt å ikke ha press hjemmefra heller. Petter Fagerhaug og gjengen fra Lillehammer som er eldre enn oss er gode, som vi ikke må glemme. Når vi blir intervjuet på ritt, prøver vi alltid å lempe forventningene over på andre, sier Anders. – Likevel er dere suverent best?– Vi har ikke vært suverent best, men vi har truffet mye bra, sier Tobias. – Når går dere over til landeveien?– Man skal aldri si aldri, sier Tobias. – Petter Fagerhaug sa aldri. (mer eller mindre, les intervjuet med Petter Fagerhaug i Terrengsykkel 63)– Sa han det? OK, men han skal aldri si aldri han heller. Sånn som det er nå er terrengsykling morsomst. Det ødelegger ikke å være terrengsyklist, det er mange landeveislag som vil ha utøvere med god kapasitet og teknikk, men sånn som opplegget er med landslaget og Team Sørensen nå, er det ingen grunn for oss til å gå til landeveien. Vi kommer til å gjøre det vi synes er gøy, sier Tobias. – Hvorfor skal dere lykkes?– Vi har forutsetninger med ressurspersoner rundt oss. Vi har både teknikken og kapasiteten til å komme i verdenstoppen. Og så har vi det hodet som kreves. Vi klarer å ta oss ut, sier Anders. Tobias nikker samtykkende, og avslutter setningen for han. – Vi har få uvenner, vi har ikke fått noen store fiender. Det er det kanskje ikke så mange som har heller, for da har du jo bomma, men vi føler selv at vi er hyggelige gutter. At vi er fine typer. Det må jo være lov å si? Det skal vi fortsette med, være fine typer.  Saken fortsetter under  ANDERS FØDT: 23.08.1999, 28 minutter før TobiasHØYDE: 176VEKT: 60SIVILSTAND: SingelDRIVER MED: Siste året videregående Frogn videregående skole – Hvem ser du opp til?– Tobias, Petter Fagerhaug– Hvem vil du helst slå i ritt?– Alle.– Fulldemper eller halvdemper?– Fulldemper, men halvdemperen er ikke død.– Watt-krank eller ikke?– Watt-krank– Stiv – eller heve-/senkepinne?– Stiv– Hva er favoritt-treningsøkten?– 30/15 i Tryvann– Hva er favorittløypa i Norge?– Lillehammer– Hvem blir først verdensmester?– Det blir meg.– Hva er ditt beste resultat?– Pallplass i NM– Hvilket ritt vil du helst vinne?– Jeg skal vinne OL i VM-trøya. TOBIAS FØDT: 23.08.1999HØYDE: 176VEKT: 61SIVILSTAND: SingelDRIVER MED: Siste året videregående Frogn videregående skole – Hvem ser du opp til?– Anders, Petter Fagerhaug, Mathieu Van der Poel– Hvem vil du helst slå i ritt?– Alle.– Fulldemper eller halvdemper?– Fulldemper.– Watt-krank eller ikke?– Watt-krank– Stiv – eller heve-/senkepinne?– Stiv– Hva er favoritt-treningsøkten?– Is-tur til Son: Rolig restitusjon med is-stopp. Eller CX-intervaller.– Hva er favorittløypa i Norge?– Lillehammer– Hvem blir først verdensmester?– Det blir meg.– Hva er ditt beste resultat?– Tredjeplass i junior-vm– Hvilket ritt vil du helst vinne?– Først vinne VM, og så OL.