Som vanlig er jeg på vei ut av huset langt og lenge etter hva planen om å forlate huset sa jeg skulle. Av mine to turpartnere for den kommende toppturen er i alle fall Bo vant til det, og den andre, Kirsten, blir sikkert briefet grundig av Bo om min evige latenstid, hvordan jeg kommer til å skylde på at jeg er småbarnsfar, og hvordan det var slik lenge før jeg fikk barn også. Jeg banner lavt mens jeg dytter telt og sovepose og øl inn i bilen før jeg kjører fra Tromsø til Balsfjord og foten av Fugltinden. 

Den litt amorfe pyramiden ligger sørøst på Malangshalvøya, og nås med bil, halvannen times kjøring fra Tromsø i mitt tilfelle. Fjellet er en flott skidestinasjon for de som går til toppen for egen maskin, men har, etter hvert som det økende antallet toppturister på ski har funnet at det samme konseptet kan gjøres på sykkel om sommeren, også blitt en populær toppturdestinasjon når snøen har gått.

Turen lar seg fint gjennomføre som dagstur, men vi har lagt en glimrende plan om å telte ved foten av fjellet. Jeg har lagt en plan om å stå opp grytidlig for å få morgensolens hjelp til fotograferingen. Samtidig, her jeg flyr lavt på E8 mot Storsteinnes, innser jeg at akkurat den delen av planen, samt den delen med øl, nok utgår sett opp mot min massivt forsinkede ankomst til teltleiren. Det viser seg å stemme, der Bo og Kirsten møter meg ved parkeringen med hodelykter for å guide meg til teltplassen de har funnet, trøtte og ferdige med sine medbragte ølkvanta. Istedenfor øl foran bål setter jeg opp teltet mitt oppå det som i løpet av natten viser seg å være en solid rot, og legger meg til å sove.