Den gule buen over Zwifts digitale vei dukker opp foran meg. Tegnet på at 10 minutter oppvarming er over og at intervallene begynner. Jeg har satt i gang Zwift-programmet, SweetSpot Medium. Rulleprogrammet varer i 1 time og 25 minutter og tar utgangspunkt i en terskeltest jeg har gjennomført i Zwift-appen. I det jeg passerer under buen strammer Zwift-maskineriet til i smartrulla. Den smeller på motstand. Jeg må trå wattverdier tilsvarende 95 prosent av terskelwatten min. Det føles lett i starten. Etter fem minutter reduseres motstanden ned til 85 prosent av terskel. Det føles nesten som hvile og pulsen går et tjuetalls slag ned. Programmet veksler mellom 5 minutter på 95% av terskel og fem minutter på 85% i en halvtime. Tre minutter på 50 prosent av terskel fungerer som pause omlag midtveis. Dette er virkelig hvile. Jeg henter meg litt inn før en ny bue over veien dukker opp og alarmen ljomer fra TVens høyttaler. Ett minutt på 110 prosent av terskel er en oppvekker før neste bolk med seks fem-minutters drag. Ett minutt går fort, men pulsen kommer definitivt opp igjen. Ett minutts rolig sykling senere går jeg inn andre bolk med fem-minuttere. Det føles tøffere nå. Pulsen kryper oppover over 160, jeg har terskel på 167. På den siste fem-minutteren på 95 prosent må jeg virkelig ta meg sammen.

Les test av wattmålere fra Stages og Quarq her:

Jeg hiver etter pusten. Den digitale Zwift-mannen min jager over TV-skjermen, forbi animerte syklister fra hele verden. Fem minutter er ikke lenge, men akkurat nå føles det som om sekundviseren stamper i sirup. Ett minutt igjen. Jeg øker frekvensen, motstanden i rulla justerer seg automatisk slik at watten forblir den samme. Jeg holder meg under terskel, men jeg må pokker meg ta i likevel. TVen piper, den blå buen er der. «It’s all downhill from here» står på skjermen.