«In Gran Canaria, lava stone, like ice », sier Joaquin og signaliserer at jeg kun skal bruke bakbremsen. Vi står på hardpakket rødlig jord, ser nedover landskapet med fargerike busker, kaktuser og doserte svinger. Langt der nede kan vi se storbyen Las Palmas ligge søvnig i soldisen. Den første svingen holder på å ende rett ute i en svær aloe veraplante, og jeg forstår raskt hvorfor vår lokale guide understreker teknikken som bør brukes i dette terrenget.

Kanariøyene, og spesielt Gran Canaria er noe man kanskje litt flaut nevner for kollegaer at man skal til. I sykkelmiljøet er destinasjonen velkjent, men kanskje mest for landeveissykling eller turer på sol-svidd grus og ørkenstier. Vi hadde hørt om muligheter for stisykling, men tenkte at det i beste fall var «en hyggelig tur» og ikke så mye mer enn det. Den tredje største Kanariøya overrasket oss så til de grader.

Har man syklet landevei på øya, vet man at landskapet er karrig, kupert, villt og vakkert. Og man vet at veibyggekunst er noe spanjolene kan godt. Dette veinettet er også en viktig faktor hvis man skal lufte den grove stisykkelen.