Les også: Velkommen til Venabygdsfjellet

Jeg våkner til morgenbønnen som slår ekko i fjellene utenfor vinduet, hvor sola står opp og alle våkner. Sola maler toppene i oransje mens røyken så smått begynner å komme fra takene i den skarpe morgenluften. Enn så sjarmerende Marrakech var med all sin støy og ståk og kultur, var det dette jeg kom til Marokko for å se.

Turkameratene mine er Eric Porter, og Euan Wilson, begge har hatt sin andel eventyr på sykkel før. Heldigvis har vi også en lokal guide, og det som skal bli en venn, Lachen, til vår disposisjon. Han kjenner de gamle stiene gjennom Atlas-fjellene som sin egen baklomme.

Vi svinger mellom høns og katter når vi tar oss ut på grusveiene i Imlil hvor de lokale gjør sine morgenrutiner. Rett utenfor byen møter vi et par lokale og eslene deres – vi pakker syklene våre på hver side av eslene før vi begynner å ta oss oppover. De innfødte marokkanerne, Berberne, bruker vanligvis eslene til transport av seg selv og sine eiendeler, men de fungerer vel så bra til å frakte sykler. Når vi når toppen har allerede syklene blitt pakket av, og eslene er på vei ned igjen.

Fjellpasset gir oss utsikt mot stien vår ned mot dalen, et lite skar i en rekke fjellrygger. Vi følger de gamle sporene etter Berberne på den smale stien, over spor av føtter og hover, vi prøver å unngå fallet inn ned i uendeligheten på høyresiden. Etter som vi tar oss nedover, endrer omgivelsene seg, fra månelandskap til mer vegetasjon, og stien blir mindre eksponert. Vi får endelig tid til å nyte, ikke bare overleve. Under oppsyn fra noen lokale unggutter tar vi oss ned en steintrapp til en fjellhytte hvor Lachen stopper. Øyeblikk senere får vi mynte-te server. Dette er som rakettdrivstoff, med sukkerinnhold så høyt at du knapt vil smake lignende. Men det smaker godt.

Gjennom terasse-landskapet dropper vi etterhvert inn på noe urban sti, gjennom en landsby. Det er mer teknisk enn det vi har syklet tidligere. De moderne syklene våre er et populært innslag, og de lokale barna jager oss entusiastisk gjennom landsbyen. Vi tar oss etterhvert til Ouirgane, hvor vi stopper for kvelden.

Halvt sovende ruller vi ut neste morgen og rett inn i en lekegrind av rød jord, formet av naturen. Eric er i himmelen, han hopper og spretter hvor enn han finner terreng for det. Vi krysser en innsjø og tar oss ned i et overraskende frodig område, noe jeg aldri hadde sett for meg når vi reiste hit. Vi jukser litt, og får en gratis shuttle-tur opp ca 1000 høydemeter. 30 minutter senere passerer vi noen som sykler opp, og jeg får et stikk av dårlig samvittighet.

Med ekspressfart opp i høyden, er vi plutselig oppe blant store fjell igjen. Alle er klare for å gi gass etter lunsj, og vi tråkker oss mot store topper, gjennom støvete og goldt terreng forbi fjellgårder. Lachen stopper ved en av dem, og det tar ikke lang tid før vi blir tilbudt både brød og te som de deler villig av. Vi takker høflig for måltidet, og fortsetter turen på en sti som man skulle tro var bygd for to hjul, ikke landbruk. Vårt sted for natten kommer til syne – en klynge med hus rundt en moské ved foten av noen fjell. Å reise langs en rute, og bo på et nytt sted hver natt er ikke akkurat noe som noen av oss gjør til vanlig.

Nå har jeg endelig blitt vant til den ufrivillige alarmen som morgenbønnen er. Rundt frokostbordet ser vi på kartet, på stien som skal ta oss tilbake til de flate områdene rundt Marrakech. Vi gjør oss klare for en lang dag på setet, og sykler ut gjennom små daler med høye klipper rundt oss. Det føles nesten utrygt, jeg blir ikke overrasket om det dukker opp en cowboy rundt neste sving. Vi tar oss gjennom enda en landsby, og ut i nytt terreng som minner mest om overflaten på Mars.

Når vi når toppen på neste fjellpass, ser vi stien svinge seg nesten ut av syne, og forbi små topper på vei ned. Rundt hver eneste sving inn i en ny dal er det som å bla om i et album – det bare endrer seg hele tiden, og vi blir mer og mer forventningsfulle. Enda en vakker landsby dukker opp, og vi når ned til transportbilene ved foten av landsbyen.

Kropper og sykler krenger fra side til side etter som bilen klorer seg opp den bratte klatringen. Jeg holder nesten på å sovne, men så kommer vi høyt nok til at solen slår inn og jeg bråvåkner. Tilbake på setet er vi i ett av de grønneste områdene jeg har sett hele uken -  en innsjø under oss omsluttet av vegetasjon. Vi kaster syklene fra side til side og lar bremsene få hvile på de åpne strekkene. Utforkjøringen vi er inne i, er så lang at jeg kjenner hver minste ujevnhet fra bakken i hendene til tross for både gode dekk og mye vandring. Vi får akkurat med oss de siste solstrålene når vi kommer ned til kjente omgivelser ved Ouirgane, som dessverre betyr at turen er over for denne gang.

Fakta: 

Reportasjen er lagd fra en tur arrangert av H+I Adventures - som spesialiserer seg på eksotiske sykkelopplevelser.

Se video fra turen her: 

Les også: Fornøyelsesparken Trysil