Vi har gjort et dypdykk i arkivet, og fisker fram en klassisk tekst fra Geir Anders Rybakken Ørslien. Den ble første gang publisert på terrengsykkel.no 4. november 2001. I en forkortet versjon sto den å lese i Terrengsykkels Sommerekstra 2009.

Les også: Myteknusing om elsykler

– Så du driver med terrengsykling? Ja vel. Ehh... og hvor mye koster sykkelen din, da?

Det skjer faktisk nesten hver gang. Folk som ikke selv har opplevd hvor ufattelig gøy det er å sykle smale stier, har ofte bare én eneste assosiasjon til det vi driver med: Dyre sykler. Alle har hørt om sykler til tretti og førti og kanskje femti tusen kroner, og alle vil gjerne høre om det virkelig går an.

Det er synd. Og det er selvsagt vår egen skyld.Alle vi som av en eller annen grunn faktisk har en dyr sykkel, og ikke klarer å holde kjeft.

Det er selvsagt noe fascinerende spektakulært med superdyre sykler. Noe nesten eksotisk. Det er vel det som gjør det så fristende å skryte litt for dem som har klasket kronene i bordet. Problemet kommer når folk begynner å tro at det faktisk er nødvendig å ha en dyr sykkel for å ha det moro.

For de aller fleste har sin egen sykkel, og de aller fleste har betalt under fire tusen kroner for den.

De tenker: «Hallo! Vi snakker om tråsykler her! Det enkleste mekaniske framkomstmiddel verden har sett! Det første vi lærer å bevege oss på etter at vi har lært å gå oppreist! Det handler om to hjul, pedaler, styre, sete og en ramme som holder hele greia sammen!».

Jeg er en nerd

Likevel har alle hørt om terrengsykler til 50 000 kroner. Hvordan er det mulig? Hva er vitsen med slikt?

De som må spørre, vil neppe forstå svarene de får.

De vil få høre om ørsmå nyanseforskjeller, om personlige preferanser på mikronivå, om taiwansk masseproduksjon versus amerikansk spesialproduksjon for hånd i lite antall, om emosjonell merkevarebygging og ren overprising - mens det like ofte handler om god, gammeldags forfengelighet. Akkurat som overalt ellers der det finnes entusiaster og dyre varer.

Men det er ikke så interessant her. Det er mer interessant å spørre hvorfor nettopp vi terrengsyklister må forklare oss så ofte.

– Så du spiller piano på fritida? Ja vel, og hvor mye koster pianoet ditt, da?- Så du driver med fotografering? Ja vel, og hvor mye koster fotoutstyret ditt, da?- Så du liker å hoppe fallskjerm? Ja vel, og hvor mye koster fallskjermen din, da?

Hvorfor virker disse spørsmålene så mye mindre sannsynlige enn spørsmålet om sykkelen?

Jeg fotograferer mye, men har aldri fått spørsmål om hva utstyret mitt koster. Folk spør heller hva jeg liker å fotografere, og om det er vanskelig å lære seg mørkeromsarbeidet.

En kompis har brukt nærmere hundre tusen på gitarutstyr, men slipper også unna. Folk spør i stedet om hva han liker å spille, hvor lenge han har spilt og hvem han spiller sammen med.

En venninne begynte med dykking. Hun betalte over tretti lapper for alt hun måtte ha for å svømme under vann i Trondheimsfjorden midtvinters. Folk henger seg ikke opp i dét, så lenge hun kan fortelle hva hun så der nede.

Mens jeg må stå der og fortelle hva jeg har betalt for tråsykkelen min. Noe jeg ikke har lyst til. Fordi det røper at jeg er en nerd. Og fordi jeg helst vil at alle skal føle at dette er noe for alle, ikke bare for nerder.

Lystløgn er bra

En god venn har løst saken greit. Han juger hver gang han møter noen som ikke har peiling. Det fungerer ypperlig.

– Så du driver med terrengsykling? Ja vel. Ehh... og hvor mye koster sykkelen din, da? – Tja, den koster vel en fem tusen kroner, tenker jeg, sier han.

Sannheten er at den koster minst sju ganger mer.

Men sier han dét, vet han hva resten av samtalen vil handle om.

I stedet kan han nå si litt om hvor flott det er å sykle på stier i terrenget, at det faktisk er enklere enn hva enkelte tror, at det er en fantastisk opplevelse å se både den norske og franske og italienske fjellheimen fra et sykkelsete, at det faktisk finnes en haug med artige stier rett her oppe i skogen også - og at dette er noe som alle burde prøve.

For alle burde selvsagt prøve. Terrengsykling er enkelt og morsomt.

Men hvem orker å prøve noe nytt som koster 20 000 kroner? For ikke å snakke om 40 000?

Jada, alle vet at det finnes terrengsykler til 3 299 kroner hos G-Sport. Men de kan jo umulig duge til noe som helst - når de som virkelig skal ha greie på slikt villig vekk spytter i det mangedobbelte? Hva skal man ellers tro?

Moro med møkkasykkel

Jeg tror det er mulig å ha det minst like gøy i skogen med en sykkel til 3 299 kroner som en til 32 990 kroner. Jeg er faktisk helt sikker.

Min første terrengsykkel var billig, blytung og hadde elendige bremser. Det var 1992. Jeg kjente ingen som drev med terrengsykling, jeg hadde aldri lest noe om det, og jeg ante ikke hvor dyr en terrengsykkel kunne bli.

Men jeg fikk dilla.

Jeg syklet gjennom grustak og hogstfelt, suste gjennom stier jeg aldri hadde vært på før - og tråkket hele veien opp til fjelltoppen fra påskeskiturene. Så skranglet jeg ned igjen - mens jeg nesten gliste rundt. Det var helt fantastisk gøy.

Etter den første uka måtte jeg oppsøke Lillehammer Fylkessykehus med senebetennelse.

I ankelen.

Det var da det slo meg at det var rom for forbedringer. Som for eksempel en litt lettere sykkel. Og en langt, langt bedre teknikk i terrenget. Derfor kjøpte jeg en litt lettere sykkel. Og noen amerikanske blader på Narvesen. Og dermed var det i gang.

Men hadde jeg ikke begynt med en billig og blytung sykkel, hadde jeg aldri oppdaget terrengsykling. Rett og slett fordi jeg ikke hadde råd til noe annet enn en billig og blytung en. Det pinlige kommer når jeg skrur kalenderen fram til i dag.

Hadde jeg stått der i dag, ved Pellestova i Øyerfjellet med den gamle DBSen, og kikket oppover den steinete stien til toppen av Nevelfjell - da hadde jeg nok mukket surt.

Hallo? Sykle i tøft terreng med en sånn tung, kjip møkkasykkel med bremser som knapt er i stand til å varme opp felgveggene?

Nei takk. Det skal jo være gøy!

Forferdelige læremestre

Takke meg til, hadde jeg tenkt i dag.

Takke meg til min smekre, hissige Bontrager Race med intrikate rammeforsterkninger og superlette Chris King-hjul samt favorittstyret fra Azonic! For ikke å snakke om det italiensksydde WTB-favorittsetet med titanskinner og ekte lær, de franske Time ATAC Carbon-pedalene med rikelig flyt og suverene gjørmeegenskaper, de kanadiske Race Face krankarmene som helt sikkert er mye stivere enn de gamle LX-armene - og ikke minst: Den nye Rock Shox Judy Race-gaffelen med variabel vandring, spesialkrone og Homer Valve.

Dyrt? Joa. Med det er jo først og fremst moro!

Det er selvsagt til å spy av for alle ikke-nerder der ute. Bortsett fra ferskingene som lytter med øra på stilk.

Det handler om fete rammer, det handler om svinedyre deler, det handler om obskure, spesialbestilte saker fra California og nyanser som bare metallurger burde bry seg om når vi sykkel-nerder først begynner å sikle. Når vi sykler, skjønner vi at de aller viktigste komponentene i det vi driver med er laget av jord, stein og plantematerialer. Når vi snakker, glemmer vi det.

Terrengsykkelfriker er kort sagt forferdelige læremestre. Vi er omtrent som dårlige sykkelsjappe-ekspeditører som bare snakker om XT og Z1 og IG og 11-34. Og trippel-buttede rammer i 7075 aluminium. Mens de heller burde anbefale en flott sti som passer godt til nybegynneren de pusher sykkel til. En sti som ville få ham til å komme møkkete hjem med et glis som lokker kompisene med på neste tur til skogs.

Selvsagt er det fryktelig morsomt å skreddersy drømmesykkelen når du faktisk vet å verdsette de ørsmå forskjellene. Men det er jo mye morsommere å sykle en supersti for første gang! Selvsagt er det en fantastisk følelse å ha en sykkel som fungerer akkurat som du vil. Men den fantastiske følelsen kommer jo først og fremst av at du faktisk bruker sykkelen på en fantastisk sti!

Ekspert, du lissom

Alle vi som liksom har greie på det, har anbefalt sykkel for en nybegynner. Mange av oss har også blitt med i butikken for å vise hva som duger. Vi nøler ikke med å anbefale Kona for deres lekne geometri og intelligente komponentvalg eller fraråde et annet merke på grunn av tvilsom utstyrsmiks og ujevne sveiseskjøter.

Men hvor mange av oss har etterpå anbefalt en fin sti, og blitt med ut i skogen for å vise hva det hele handler om? Hvor mange av oss husker hvor morsomt vi tross alt hadde det som nybegynnere, på sykler som vi ikke vil ta i med pølseklype i dag?

Jeg har ikke mye å skryte av her. Mange har snakket med meg om terrengsykling. Noen har fått høre hva sykkelen min koster, sånn omtrent. Svært få har blitt med ut i skogen etterpå.

Det er vel på tide å begynne å juge. Fra og med i dag koster sykkelen min fem tusen kroner. Jeg håper det hjelper litt.

Les også: Slik velger du rett sykkel