Ulykken i juni 2015 snudde selvsagt opp-ned på tilværelsen, men aktivitetsnivået og entusiasmen er den samme.  

Sigurd Groven kjenner ingen annen hverdag enn en fylt med aktivitet høyt og lavt. Han vokste opp som yngstemann i en flokk på fire brødre. Selv er han far til fem barn, og driver eget firma med fysioterapi og treningsstudio på Skodje utenfor Ålesund. 

– Jeg er opptatt av at jeg vil være med på så mye som mulig, og at familien min skal få oppleve gleden av å sykle, sier Sigurd, og forteller at hans hobby har gått i arv. 

– Ungene mine er veldig glade i å sykle. Jeg liker å skru og mekke, og jeg passer på at de har bra utstyr som er tilpasset dem. Det er viktig. Kona er også glad i å sykle, men ikke like besatt som meg og gutta, sier mannen, som snakker på innpust og utpust når det handler om sykling. 

Les også: Over Stokk og stein i Fredrikstadmarka – guidede stisykkelturer for funksjonshemmede

Sigurd tar med seg familien på stisykling både hjemme og på ferie. 

– Sykling er blitt en livsstil for oss alle, og det vil jeg ikke gi slipp på. Feriene våre blir lagt opp etter syklingen, og slik har det alltid vært. Vi har hytte i Vågå, og i området rundt hytta er det masse kule stier og bra terreng for stisykling. Og så bruker vi hytta om base for turer til andre steder. I sommer har vi vært tre dager i Hafjell før vi kom til Trysil for å sykle her i fire dager. Senere skal vi til Järvsjö i Sverige og sykle der i tre dager, sier Sigurd. 

Han er opptatt av sikkerhet, men samtidig heller ikke overdrevet bekymret for at ungene skal skade seg på syklingen.

– Ulykker som min er heldigvis ekstremt sjeldne, så sannsynligheten for at de skal bli utsatt for det samme som meg er veldig liten. De er imidlertid godt drillet på risikovurdering, og riktig beskyttelsesutstyr er en ting jeg ikke sparer penger på, forklarer Sigurd. 

Se Terrengsykkel-TV: Dramatikk i Frognerseteren   

Saken fortsetter under

Trives i Trysil
Det er tredje gang Sigurd sykler i Trysil. Denne gangen hadde han med seg fem andre rullestolsyklister. Sammen med disse er Sigurd nemlig i gang med å bygge opp et stisykkelmiljø for ryttere med firehjulinger, og i Trysil trives han spesielt godt.  

– Trysil er lett å like. Jeg vil jo helst greie ting selv, og jeg har blitt veldig selvstendig. Stiene her er brede nok til quaden min kommer rundt, og jeg kan sykle nesten alt i Gullia. Det er sinnssykt morsomme stier med hopp og dropp og doseringer og bygde elementer. Nesten over alt er det noe jeg kan være med på med min sykkel, og jeg finner hele tida noe nytt som jeg kan teste. Jeg får skikkelig fartsfølelse, og jeg kan ligge på hjul med ungene mine. Det trodde jeg ikke jeg skulle få oppleve igjen etter ulykken, sier han, og fortsetter: 

– Jeg er så utrolig takknemlig for at jeg lever i en tid der vi har kommet så langt teknologisk. Heisen går også greit, og jeg får god hjelp fra alle som jobber her til de tingene jeg ikke klarer selv. Denne gangen fikk kona mi prøve fulldemper for første gang. Jeg tror det ga mersmak, sier han, og smiler bredt.  

Les også: 
Brattere, tøffere og mer tekniske sykkelstier i Trysil   
Se vår komplette guide til stisykling i Trysil 

Saken fortsetter under

Sykling og sykler er livet
Sykkeldilla startet tidlig for Sigurd. Som barn drev han med både terrengsykling og BMX sammen med venner og med brødrene sine. Da han begynte å studere og flyttet til byen, la han syklinga på hylla - for en stund. Brødrene hadde begynt å sykle Birken, og utfordret lillebroren til å bli med. Han var ikke vond å be. 

– Det hadde alltid vært en greie for meg å slå brødrene mine, så dette hørtes ut som en god ide. Jeg kjøpte meg terrengsykkel i 2009. Jeg gjorde det greit i Birken, og siden syklet vi Birken hvert år. Det ble en greie oss brødre i mellom, og etter hvert også med kompiser, forteller Sigurd. 

Han syklet litt fortere hver gang, og det skulle ikke stå på utstyret, så Sigurd oppgraderte stadig. Det var karbon og lette komponenter. I 2012 kjøpte han fulldempet 29-er, da 29-er-bølgen slo inn over Birken-miljøet. I 2013 kjøpte han stisykkel, og ble hekta. Etter at han fikk stisykkelen og ble en del av et stadig voksende stisykkelmiljø, ble det mindre fokus på grusbanking og spesifikk Birken-trening til fordel for mer push-biking og nedover-orientert sykling. 

– Ironisk nok var det den sesongen jeg begynte med stisykling at jeg satte pers i Birken. Du blir sterk av å dytte slike stisykler opp på alle mulige og umulige plasser du har lyst til å sykle ned, og du blir bedre teknisk av å sykle slike plasser, forklarer Sigurd. 

Interessert i utstyr? Her har vi samlet alt av våre tester – fra sykler, dekk og komponenter til jakker, hjelmer, sko og takstativ  

Saken fortsetter under

Ulykken
Det var også stisyklingen som førte til ulykken. Den skjedde lørdag 13. juni 2015, og Sigurd husker alt. Det var en langhelg der han og seks kompiser var på hytta i Vågå for å sykle på stiene der han er lommekjent. Dagen etter tok de en tur til Lom for å sykle stier på nye trakter med noen lokale guider. 

Det gikk fint hele formiddagen. De spiste lunsj i sentrum, og skulle bare sykle en tur til, fra fjellet Solegga. Sent på ettermiddagen begynte de å sykle nedover fra toppen. Sigurd kjente seg litt sliten etter en lang tur på formiddagen og mye sykling dagen før. Han avskrev bekymringen og tenkte at han kom nok inn i det etter hvert. 

– Noe var liksom litt off på denne turen. Jeg tryna en gang tidlig på turen, og slo meg i hofta. Men slikt har skjedd tidligere også. Nedover i skogen ble terrenget brattere og det var mer flyt. Jeg syklet som nummer to i følget, etter den første guiden, minnes Sigurd. 

Konkurranseinstinktet slo inn, og det gikk fort. Like før stien skulle inn mellom to trær som sto litt tett, så det ut som den delte seg. Det viste seg å være et dyretråkk, men Sigurd hadde begynt å svinge. 

– Jeg prøvde å hente meg inn igjen, men fikk et kast på bakhjulet og greide ikke svingen inn mellom de to trærne. Jeg traff stammen med hodet først og nakken ble komprimert. Jeg husker en slags eksplosjon i hele kroppen, før jeg i neste sekund følte meg vektløs, som om kroppen svevde i lufta, forteller han. 

Han var bevisst hele tida, og forsto nokså umiddelbart hva som hadde skjedd. Deretter begynte han å kartlegge skaden. Som fysioterapeut kan han mer om nervesystemet enn de fleste, og visste med det samme at han hadde brukket nakken. 

Les også: Hvor dreven er du på førstehjelp i skogen?

– Jeg var bevisst hele tida, og gikk systematisk til verks. Jeg beveget hendene. Fint, de funker i hvert fall. Tok meg på beina. Shit, kjente ingenting. Prøvde å bevege beina. Null respons. Fra brystet og ned kjente jeg ingenting. 

Fasiten var kompresjonsbrudd i nakken, der den nederste nakkevirvelen, C7, var knust. Beinfragmenter hadde gått inn i ryggmargen og kuttet forbindelsen mellom hjernen og resten av kroppen under den ødelagte ryggvirvelen. Han var lam fra brystbeinet og ned. 

Samtidig hadde Sigurd også flaks. I kameratflokken var det både en med Røde Kors-utdanning og en som tidligere jobbet i Forsvaret, og hadde sett ulykker før. De stabiliserte han, tilkalte helikopter og fikk han ut av skogen. Sigurd husker at han var sinna. Sinna fordi han, en fembarnsfar med jobb og forpliktelser, måtte sykle fortest mulig ned en ukjent sti. Tanker om framtida og hvordan livet ville komme til å bli strømmet på, vonde og skremmende. 

– Jeg burde tatt det mer med ro den første gangen på en ukjent sti. Jeg er fra Vestlandet og vant til gjørme og røtter og stein. Her var det helt annet jordsmonn, og sykkelen oppfører seg dermed litt annerledes. Jeg burde kjent på at jeg var sliten, og syklet deretter, sier Sigurd. 

Les også: Tragisk dødsfall i Enduro World Series

– Med stisyklingens økende popularitet er det viktig for meg å formidle dette til andre, slik at liknende ulykker i størst mulig grad kan forebygges, poengterer han, og fortsetter: 

Sigurd ville ringe kona og fortelle hva som hadde skjedd. At han var lam. 

– Jeg insisterte på å få ringe til kona mi og fortelle henne selv. De synes ikke det var noen god ide, men jeg fikk til slutt ringe. Det første hun sa, var at dette skal vi klare sammen. Det var en tøff samtale. Men jeg har et bra team rundt meg.  

Nå måtte Sigurd lære alt på nytt. Han fikk kjenne på tapsfølelsen, alt som var blitt tatt fra han, alle mulighetene som ikke lenger var der. Men bitterhet fører ingensteds hen. Sigurd begynte i stedet å finne ut av hvordan han kunne komme tilbake på sykkelen. 

– Trening har alltid betydd mye for meg, og er en viktig del av min identitet. Jeg har alltid vært aktiv. Jeg er fysioterapeut og jeg driver et treningsstudio. Jeg ville ut, og jeg ville delta i aktivitet. Jeg ville ikke være passasjer, sier Sigurd.

Saken fortsetter under

Er det noe du ikke kan gjøre, og som du savner?
– Det er noen fysiologiske begrensninger utover det innlysende. Jeg kan ikke få skikkelig høy puls igjen, og det har med den skaden jeg har å gjøre. Jeg kommer ikke over 120 i puls. Det savner jeg av og til. 

Se alle Terrengsykkels Magasinartikler 

Frankenstein-sykkelen
Etter sykehusoppholdet var Sigurd tre og en halv måned på Sunnaas. Der møtte han ei jente som hadde en liknende skade, og som hadde fått en firehjulssykkel som egnet seg for sti. 

– Hun hadde brukket nakken på utforsykling, og hadde fått en firehjuling fra den franske produsenten Quadrix. Jeg fikk prøve den, og så fort at en slik ville jeg også ha, sier han. 

Da Sigurd fikk sin egen, oppdaget han som forventet at den måtte modifiseres en del. Den hadde for lite moment og trengte mer demping. På en leir for ryggmargsskadde traff Sigurd en ingeniør, og de begynte å prate om sykler. Det ble starten på et vennskap. De to begynte å tegne og regne. 

– Han bygget om sykkelen min. Den har nå skikkelig firehjulstrekk med kjededrift bak og navmotor på framhjulene. Den har fatbikehjul i stedet for vanlige terrengsykkelhjul, og den har dempere på alle. Det er nesten bare rammen som er igjen av den opprinnelige sykkelen, sier Sigurd, om det han kaller sin uphill-sykkel. 

– Jeg fikk den like før ferien. Den ble fantastisk bra. Den tar seg fram overalt, sier han, og gliser bredt. 

Resultatet var så bra at Sigurd og ingeniørkompisen planlegger å starte et eget selskap og begynne å produsere sin egen firehjuling, slik at flere kan få muligheten til å skaffe seg et slikt hjelpemiddel.  

Saken fortsetter under

I tillegg har Sigurd to håndsykler, en til terrengsykling der han ikke er avhengig av fulldemper, og en landeveisracer. 

– På raceren ligger jeg nesten flat langs bakken. Bare hodet stikker opp litt, så jeg kan se framover. På terrengsykkelen sitter jeg oppreist og har god oversikt, og selv om den har en hjelpemotor, så er det kjempegod trening for overkroppen, forklarer han. 

Les også: Elektriske Verdal

Saken fortsetter under

Hva drømmer du om å sykle?
– Jeg har en drøm om å sykle Birken igjen. Det vil jo være for å gjennomføre og ikke for tiden, men det hadde vært stort. Jeg savnet det spesielt de første årene etter ulykken. Og så hadde det vært stort å sykle i Alpene, i USA eller Whistler i Canada. En langtur med armsykkelen på Rallarvegen hadde også vært moro. Det er mye jeg har lyst til, og det kribler i magen når jeg tenker på alle de spennende utfordringene som venter på meg og syklene mine i framtida. 

Som abonnent på et av Fri Flyts magasiner får digital tilgang på alle plussartikler. Se for eksempel