– Jeg har ikke syklet en konkurranse siden triatlondagene tilbake på nitti-tallet, sier jeg på vei hjem fra byen på sykkel sammen med eldstejenta noen uker før rittet.– Du har jo vært med på Lurdalsrunden med meg et par ganger, sier hun. – Joda, men det var jo et turritt uten tidtaking. – Vi fikk jo medalje, da, gliser hun.Jeg er ikke så sikker på at de tre og en halv milene på mosjonsrittet Lurdalsrunden i Kongsberg kvalifiserer meg til det jeg har foran meg denne grytidlige morgenen i januar.Hjulene på tjukksykkelen triller over de isglatte veiene i mørket og ned i garasjeanlegget under Vestlia hotell i Geilo litt over halv sju om morgenen.Nede i garasjen blir jeg møtt av de andre rittdeltakerne og den elektriske stemningen du alltid finner rett før starten av en konkurranse. Vi foretar en siste justering av syklene, tenner lyktene, fyrer av noen dumme, smånervøse vitser og stiller oss opp på linje foran startstreken. Klokka sju sendes vi av gårde og ruller ut til lyden av feite knastedekk som summer mellom betongveggene. Foran oss venter 175 kilometer med speilblank is og snø. Og noen av oss vil ikke komme i mål før i morgen. Nina Gässler, primus motor, arrangør for løpet og selv erfaren ultrasyklist, leder den nøytraliserte starten i friskt tempo. Jeg har glemt å nullstille GPSen og blir hengende litt etter frontgruppa mens jeg fomler med en sliten knapp og forsøker å unngå å tryne på den isdekte veien i mørket. GPSen, er helt essensiell. Bortsett fra et par–tre piler og skilt, er nemlig ruta til rittet umerket.Saken fortsetter under FAT VIKING - Ekstremritt som arrangeres i slutten av januar 2018. - Tre distanser; 30, 60 og 150 kilometer. - Kvalifiseringsritt for Iditarod Trail Invitational - Vinnertider 2017: 11 timer og 30 minutter for kvinner, 11 timer og 25 minutter for menn. Jeg kommer opp i frontgruppa igjen i det vi sykler inn i Geilo sentrum. Kort etter tar vi inn i alpinløypa. Et par ryttere mister grepet på den frosne, glatte snøen og sklir seks-sju meter ned en skråning. Selv karrer jeg meg forbi så vidt det er, og kjenner allerede vekten av sykkel og utstyr godt. Jeg er åpenbart den eneste som ikke sykler med klikkpedaler, og de digre sorelstøvlene mine avslører at jeg er mer tursyklist enn rittsyklist om dagen. Jeg har pakket med meg rikelig med mat, speilreflekskamera, soveposeovertrekk, lett liggeunderlag og en liter kakao i tillegg til et par liter drikke i drikkesekken. Stålsykkelen min med 100 millimeter felger og 4,8 tommer dekk skiller seg en anelse ut fra syklene rundt meg. Der er det fjærlett karbon over hele fjøla.Oppakningen min er likevel ikke helt bak mål. Strengt tatt er det nemlig meningen at man skal kunne klare en vinterovernatting underveis. Arrangøren har riktignok firet litt på kravene til obligatorisk utstyr, så jeg ser når sant skal sies ingen andre med liggeunderlag og soveposeovertrekk stroppet fast på styrene rundt meg. Saken fortsetter under Akkurat dette med å kunne klare seg selv ute i løypa henger sammen med at Fat Viking er ett av bare to ritt i Europa som kvalifiserer deg til den korteste 200 kilometerdistansen til Iditarod Trail Invitational (ITI), det legendariske ultraløpet i Alaska for deg som dropper hundene og heller beveger deg for egen maskin, enten det er til fots, på ski eller på sykkel. Kommer du deg gjennom 200-kilometerdistansen, kan du senere prøve deg på den 550 eller 1600 kilometer lange ruta. Vel å merke etter at du har blitt godkjent av ITI. Distansen på 1600 kilometer fra Knik nordøst for Anchorage i Alaska og via Alaska Range og McGrath til Nome på vestkysten av Alaska, regnes som et av verdens mest krevende ultraløp.– Iditarod skal være tøft, gjerne uforutsigbart. Deltakerne skal få testet seg selv. Det skal ikke være for lett, sier Bill Merchant, lederen for Iditarod Trail Invitational, da jeg møter ham et par dager tidligere i en utleiehytte ved skisenteret på Vestlia. Han og kona Kathi Merchant er kursledere for en gruppe på ni eventyrere, som også er innlosjert på hytta jeg skal sove på. Akkurat i kveld er de ni kursdeltakerne spredd rundt oppe i skogen øst for Vestlia skisenter og skal overnatte under åpen himmel som en del av kurset. Mobiltelefonene har de måttet legge igjen på hytta. – Det er ingen dekning på Iditarod, sier Bill bryskt. Han vil at de skal venne seg til å være uten mobilen.Les også: Kledd for vinterenUltraløpet Iditarod ble første gang arrangert i 1987, og har siden vært arrangert med gradvis lengre distanser fram til dagens 1600 kilometer lange rute ble introdusert i 2000. Bill overtok løpet i 2002 og har vært den drivende kraften for å utvikle løpet fram til i dag. De siste årene har han overlatt det organisatoriske til kona Kathi og selv tatt seg av jobben som løypelager. – Et år var den eneste som fullførte en fjellvant kar som aldri hadde syklet konkurranse før, sier Bill og gliser: «All the spandex racers quit!»De siste par årene synes han det har vært for lett med kjappe, faste forhold. Det liker han ikke. Da tror folk det bare er en lang sykkeltur, og det dukker opp folk uten forutsetninger for å gjennomføre. Det er nettopp det som er poenget med kvalifikasjonsrittene: Å se at folk faktisk har de nødvendige forutsetningene til å stille opp i Iditarod og slik sile bort de som ikke er i stand til å klare seg selv når det smeller til med førti kuldegrader og tjue centimeter nysnø. Selv har Bill gjennomført løpet flere ganger, og kona Kathi er første kvinne som har syklet den lange ruta til Nome.Saken fortsetter under Å prate med Bill er som å sitte med den levendegjorte inkarnasjonen av tjukksykkelens historie. Rommet fylles med et sus av Alaska mens Bill forteller hvordan han har fulgt med helt fra starten av utviklingen av tjukksykkelen, og at han selv hadde en av de første ti tjukksyklene som ble bygget.De første årene av Iditarod ble gjennomført med datidens helt ordinære terrengsykler. Bills første terrengsykkel var en ombygd Marin som kunne ta ekstra brede felger, og han har vært med på hele utviklingen fra doble og triple felger for å øke flytevnen til Remolino-felgene utviklet av Ray Molina. Remolino-felgene var de første ordentlige felgene til tjukksykler med sine 80 millimeters bredde. Kort etter kom Surly med sin Pugsley, den første masseproduserte tjukksykkelen. Saken fortsetter under Dagen før løpet er jeg sterkt i tvil om jeg skal delta. Det er ekstremt glatt og holkete nede i dalen, og rapportene fra dem som har syklet oppe i alpinanlegget og på fjellet er tilsvarende. Overdriver folk, eller er det virkelig så ille? Geilo IL er i hvert fall så bekymret for forholdene at de vurderer sterkt å avlyse.På hytta sitter flere av de andre deltakerne og pigger opp dekkene sine så svetten renner i tilfelle rittet faktisk blir til noe. Selv leter jeg etter alle mulige unnskyldninger for å ikke delta. Treningsgrunnlaget er helt i bånn etter halvannen måned med sykdom på høsten. De neste to og en halv månedene ble det bare til fem mil sykling i uka i gjennomsnitt. Og de opprinnelige 150 kilometerne på den lange ruta har nå vokst seg til 175 kilometer. Det er jo uhorvelig langt! Attpåtil har jeg sovet elendig de siste par nettene i hytta. Sikkert fordi jeg ubevisst har grudd meg til rittdagen. På toppen av det hele er jeg på jobb for Terrengsykkel. – Det hadde antakelig også vært mye bedre for reportasjen om jeg hadde fulgt rittet fra sidelinja og tatt bilder og fått noen intervjuer med deltakerne på et par utvalgte sjekkpunkter, prøver jeg å overbevise meg selv om.Saken fortsetter under Jeg lander på en slags mellomting, og satser på å sykle de første fire milene opp alpinanlegget og videre til Prestholt og Ustaoset ved foten av Hallingskarvet og så hoppe av rittet når jeg er tilbake i Geilo igjen.Til min store overraskelse ligger jeg langt framme i feltet til tross for tung sykkel og ekstra utstyr. Foran meg forsvinner Nina og et par–tre andre over en bakkekam, men bak meg strekker feltet ut i en lang rekke. Ispiggene jeg fikk tak i til støvlene dagen før er gull verdt i et par bratte heng, der snøen er hardpakket og isete. Lengst nede i bakken har noen hoppet av syklene og triller. Selv er jeg i det letteste giret og krysser fingrene for at jeg kommer meg opp de verste kneikene uten å gå for langt inn i rød sone. Jeg sykler forbi finnen Toni Lund, som har både en andre-og en tredjeplass i Iditarodkvalifikasjonsrittet Rovaniemi, forlater Havsdalshovda og alpinsenteret og jobber meg sakte oppover og innover snaufjellet. Bak meg lyser lyktene til rittdeltakerne opp som en forvokst kjede med julelys i den svake morgendemringen. Jeg stopper og knipser et par kjappe bilder, før jeg sykler videre sammen med italienske Daniele Andriano. Et par ganger havner jeg på etterskudd da jeg stopper og bare må ta et par bilder til av morgenlyset. Vi kan fortsatt skimte Nina og to mannlige ryttere på bakkekammen foran oss. – Det må jo bety at Daniele og jeg ligger på en delt fjerdeplass sammenlagt?Saken fortsetter under I det himmelen i sørøst lysner mens vi sykler innover, blir vi tatt igjen av Toni. Ved Ustaoset får vi følge av Antti Sintonen, Finlands for tiden kanskje sterkeste ultrasyklist på vinterføre, og sammen durer alle fire tilbake over fjellet mot Geilo.– Motivasjonen er klart vennskapene j eg har knyttet gjennom fatbiken, svarer Nina Gässler på spørsmål om hvorfor hun begynte med ultraløp.– Det er en stor familie av spesielt interesserte og fantastiske mennesker. Jeg trodde ikke det var mulig å sykle i forhold som gjør at isbjørnen gruer seg. Jeg har lyst til å lære av de jeg møter, og å videreformidle det jeg synes er stas å drive med. Fat Viking er en mulighet å invitere de som er en del av miljøet allerede og å få med flere.Saken fortsetter under Den tidligere verdensmestereni roing flyttet til Geilo i 2005. Hun har siden representert Tyskland i maraton-VM i 2010, og hatt mange topplasseringer i rundbane og maraton.– Om jeg har funnet bikepacking og fatbiking eller om bikepacking og fatbiking har funnet meg, det vet jeg ikke. Det skjedde i hvert fall i det mest gunstige øyeblikket for min del. Min lidenskap til terrengsykling gikk litt på avveier med konkurranse og så videre. Nå er det lek, det sosiale og eventyret som er i sentrum igjen. Jeg liker det med «hardship and reward», men synes det er mer «rewarding» å være på telttur enn å stå på pallen.Les også: – I Alaska kaller de meg bad-ass nå Framme ved Havsdalen, den første av tre obligatoriske fem minutter lange stopp, fomler jeg fram det svære speilreflekskameraet og tar en håndfull bilder av Anttii og Toni. Jeg er jo tross alt på jobb. Dermed får de tre andre et forsprang på bortimot ett minutt på meg. Det hjelper ikke at jeg kåler rundt og surrer med å finne riktig vei ned til Geilo sentrum. – Skulle ikke jeg uansett bryte her i Geilo? tenker du kanskje. Og jo, det er sant, jeg skulle egentlig bryte her i Geilo. Det er bare det at det åpenbart fortsatt er futt i beina. Og jeg må innrømme at det faktisk begynner å bli litt gøy. I stedet for å bryte, roter jeg meg fram til riktig trasé ned til Geilo, inn i et skianlegg, over Usteåne, og videre oppover de bratte stigningene mot Ruperanden. Etter nok en runde med kåling for å finne rett vei, kan jeg endelig slippe meg ned til Skurdalsfjorden. Der begynner moroa for alvor.Saken fortsetter under De neste bortimot to og en halv milene langs Skurdalsfjorden og Pålsbufjorden blir en prøvelse. Ikke fordi terrenget er vanskelig å sykle i, for vi følger en så og si paddeflat grusvei. Nei, det er isen. Med jevne mellomrom er veien fullstendig glasert med is, noen steder på strekk over flere hundre meter. Havner du litt for langt ut i siden av veien, bærer det rett i grøfta. Det blir en nervepirrende time eller to før isen er unnagjort og jeg kan banke på i retning Dagali.På vei til Ossjøen etter å ha passert andre sjekkpunkt ved Dagali i halv tretiden på ettermiddagen, treffer jeg på en lettere irritert Toni Lund i veikanten. Han har bommet på sjekkpunktet og må sykle godt og vel fem kilometer tilbake til sjekkpunktet for å unngå disk.Helt fra jeg passerte Geilo, har vendepunktet ved Ossjøen blitt det viktigste delmålet. Kommer jeg meg dit, skal jeg alltids klare å karre meg til mål. Og ikke bare karre meg til mål. Herfra er det bare å gasse på, for mørket er på vei, og det blir så som så med fotografering.Jeg stopper tre–fire ganger for å ta bilder og nyte solnedgangen på vei over isen på Ossjøen. Det er fem–ti centimeter overvann, og jeg skvetter hver gang hjulene knaser gjennom isen og sykkelen for et kort øyeblikk forsvinner under meg.Saken fortsetter under På vei tilbake langs scootersporet på nordsiden etter vendepunktet, får jeg øye på en syklist som sykler over isen langt der nede på sjøen. Han tar meg igjen mens jeg tar en tissepause og gjør meg klar til nattsyklingen. Det viser seg å være Daniele. Han forteller at han hadde surret seg bort og brukt lang tid på å finne tilbake til riktig rute. Det forklarer hvorfor han plutselig var bak meg.Hva gjør jeg nå? Det opplagt hyggeligste hadde vært å sykle sammen med Daniele. Helt klart. Det er bare det at dyret har våknet. Konkurransedyret. I stedet for å sykle med Daniele, øker jeg farten gradvis. Jeg vet ikke hvor kreftene kommer fra. Kanskje jeg ubevisst har holdt litt igjen? Jeg tråkker ekstra på nedover de slake bakkene fra Ossjøen. Det rumler i de digre dekkene, og snart ser jeg ikke lenger lysene fra Daniele bak meg.Les også: Her sykler du fatbike i vinter Ved siste obligatoriske stopp ved Dagali møter jeg Constantijn Weber, Andrew Mucklestone, Antti Ollila og Ben Shanson fra hytta jeg sover på. Jeg blir litt flau på egne vegne da jeg hører at de har valgt å sykle sammen og er i høyt humør til tross for at de bare er halvveis og må gjennomføre resten av løpet i mørke.Ben fra Storbritannia er alt annet enn en ultrasyklist. Den tidligere verdensmesteren i rifleskyting sier han har et tredelt mål for rittet:– To survive, to finish and to finish within the cut-off time, som han sier.– Jeg har aldri drevet med overnatting ute vinterstid, men har masser av telterfaring ellers. Jeg har alltid vært oppslukt av sykling og har jobbet som sykkelbud og bygd små stier i Central Park. Jeg sykler ikke Fat Viking for å kvalifisere meg til Iditarod. Fat Viking er min utfordring, sier han og gliser:– Det lengste jeg noensinne har syklet uten å stoppe, er en time og tjue minutter. Og den eneste utholdenhetskonkurransen jeg har deltatt i, var et fem kilometer langt gateløp.Og jeg syntes treningsgrunnlaget mitt var tynt før start?Les også: Slik gikk Fat Viking 2018 Det lange, islagte strekket langs Pålsbufjorden og Skurdalsfjorden blir en enda større prøvelse i det beksvarte mørket. Etter nesten elleve timer på sykkelsetet, er det så som så med oppmerksomheten og reaksjonsevnen. Og begge deler bør helt klart være på topp her på de speilglatte, blankpolerte skøytebanene. Jeg ender med å sette det ene beinet ned på isen som støtte og halvveis ruller og halvveis sklir ned bakkene. Det funker. Jeg kommer meg helskinnet gjennom uten fall. Andre er ikke fullt så heldige. Et par steder avslører ferske skrapemerker på isen at noen har hatt et ublidt møte med det harde underlaget.Så gjenstår bare bakkene opp fra Skurdalsfjorden, litt knoting for å finne riktig trasé oppe på toppen og å slippe seg ned bakken og cruise den siste kilometeren til mål. Klokka 21:22 triller jeg ned i garasjeanlegget igjen under Vestlia hotell, etter nesten fjorten og en halv times konkurranse.I utleiehytta møter jeg Patrick, som uten tilgang på piggdekk fornuftig nok valgte å ikke stille i løpet. Vi blir sittende utover kvelden og natta, og vente på at de andre kommer inn. Daniele dukker opp etter tjue minutter. Senere kommer de andre, alene eller i grupper. Alle har sine historier å dele.Vi legger oss ikke lenge etter at siste gruppe er tilbake halv fire på morgenen. Da er sistemann fortsatt ute i løypa. Først halv ni på morgenen, etter tjuefem og en halv time, er han i mål. Men det vet jeg ingenting om, for da ligger jeg i koma og sover med et fjollete glis om munnen: Femtemann totalt. Fjerdemann i herreklassen. Førstemann i klassen for journalister med sorelstøvler. Interessert i fatbike? Her har vi samlet saker om turer med fatbike, tester av fatbike, fatbikeløyper og tilbehør til vintersykling.Les også: Slik kler du deg for vintersyklingLes også: ABC i vintersyklingHusk at du som abonnent på et av Fri Flyts magasiner får digital tilgang på alle plussartikler fra Landevei.no, Terrengsykkel.no, FriFlyt.no, utemagasinet.no og norskklatring.no.