– Hva husker du best fra ditt første EWS-ritt?

– Vi var på EWS i Irland i mai 2017. Jeg reiste dit med Alice Grindheim og Hilde Sangesland Strædet. Vi hadde hatt en fantastisk gjennomkjøring av løypene i flere dager, med tørt og fint vær og perfekte forhold. Men så på siste treningsdagen begynte det så vidt å regne, og på rittdagen var det skrekkelige forhold. Det var helsikes bløtt overalt og de fleste etappene var rene gjørmesklier, særlig i bånn. På toppen var det litt mer stein og fjell, men i bånn var det helt forferdelig. Du bare håpet du greide å berge deg ned uten å skade deg eller sykkelen. Før start var jeg normalt nervøs, men jeg hadde jo trua på at jeg skulle greie å komme igjennom. Etter første etappe begynte jeg å se litt mørkere på det. Jeg hadde et kjempetryn ned et dropp der, og det var mye kaving. Du vet jo aldri hva som skjer i enduro, og plutselig har du gjort noe som gjør at du er ute av konkurransen. Men det gikk bra. Nervene ga seg litt, og jeg syklet bedre og bedre utover i etappene, så totalt var det ikke så gærent likevel.

Les også: Endurosesongen 2019