Etter litt forhandling på pris ble taxisjåføren på flyplassen i Tiblisi ekstremt ivrig på å komme avgårde. Han slang en sykkel direkte på taket og jekket den fast før sykkel nummer to ble kastet i bagasjerommet. Vi fikk nesten tilsvarende behandling før han ruset i vei. 

Sjåføren røyket konstant med den ene hånden og spiste med den andre, og insisterte på å kjøre forbi alt og alle til tross for bilens åpenbare manglende fartsressurser. Det at bilen manglet belter, nakkestøtte samt at alle varsellampene lyste, la heller ingen nevneverdig demper på kjøregleden hans. 

Veien opp til fjellet var tofelts, men det viste seg raskt at det ble plass til tre biler i bredden ved å legge seg i midten og satse på at motgående bil la seg ut. Etter en time fylt med nestenkollisjoner og påfølgende dødsangst, begynte vi å vende oss til de hasardiøse forbikjøringene og Amund presterte å sovne i baksetet.