Det er en slags flauhet som brer seg over meg. En slags skam. Jeg ber sjåføren roe farten, lener meg ut på siden av motorsykkelen, løfter kameraet til ansiktet  og prøver å fokusere på jobben.

Først, la meg forklare hvordan jeg havnet her. Jeg er som alle de andre. Jeg har lært meg å elske å hate Birken, som alle terrengsyklister. Jeg har til og med uttalt at jeg aldri i mitt liv skal sykle Birken. Slapp av, det gjelder fortsatt. Om noe, så blir det Ultrabirken. Men det er ikke det dette skal handle om.

Jeg sitter bakpå en motorsykkel i 80 kilometer i timen, vi dundrer innover fjellet mot Rena på gruslagte veier. Støvskyen står bak oss, vi er på vei for å møte eliteklassen, som jeg skal følge over fjellet. Mot oss kommer et kobbel av syklister. Jeg vet jeg ikke overdriver når jeg sier det er tusenvis av dem.

Så dette er altså Birken. De kommer mot meg i alle farger, alle fasonger, og på alle tenkelige farkoster. Min umiddelbare respons er som alltid:

– Hvorfor i alle dager gidder de?
– Hva i all verden er poenget?
– Fy faen denne løypa ser kjedelig ut.
– Dette har ingenting med terrengsykling å gjøre.

Men så begynner jeg å se nærmere. Når jeg har stått i målområdet ved Håkons Hall tidligere, har jeg blitt fascinert av hvordan folk feirer. Folk som tilsynelatende kommer i mål helt alene, uten publikum, uten venner som venter, men de feirer like rituelt uansett. Hender i været og gledesrop, noen faller om i både smile- og muskelkramper. Og jeg har ikke skjønt hvorfor. Jeg har ikke skjønt hvorfor det skal være noe å feire å slite seg ni mil på grusvei over fjellet. Fin tur, mulig det, men feire? Er det så big deal da?

For hver rytter vi passerer, begynner det å demre. Jeg ser overvektige mennesker dytte sykkelen på det jeg kaller flatmark. Noen alene, noen sammen. Noen på gamle hybridsykler, andre på topp moderne karbonvarianter. Ei dame sykler i joggesko, joggebukse, og ei flagrende neongul sykkeljakke minst fire størrelser for stor. Har hun ikke hørt om klikkpedaler en gang? Flere har stoppet i veikanten. Noen ligger til og med på bakken.

Og de har ikke engang syklet halvparten av de ni milene til Lillehammer.

EN ANNEN LIGA: De raskeste rytterne i landet bruker ned mot to og en halv time fra Rena til Lillehammer. Mens for andre handler det mer om å bare komme fram. (foto: Kristoffer H. Kippernes)

Etter to mil stopper vi motorsykkelen. Jeg skal vente på tetgruppa i eliten. De raskeste i dette landet, her og nå. Det blir helt stille noen sekunder. Så brytes stillheten av ledemotorsykkelen som kommer over bakketoppen. Så mer stillhet. Jeg trekker et langt pust og finner utsnittet med 70-200-objektivet. En hjelm i bildet. Jeg skjerper sansene. Gjør meg klar til å fotografere Norges raskeste grussyklister. En hjelm til. Fingeren på utløserknappen.

– Men hva er dette?

Hjelmene, som jeg trodde skulle komme flyvende over toppen, beveger seg knapt. Jeg ser to ansikter, så vidt. Så to skulderpartier. En hånd fra den ene til den andre.  En mann og en dame. Han dytter henne over bakketoppen, og de passerer. Blide som smør, men for slitne til å svare med annet enn et smil når jeg tar meg selv i å heie de frem. Det går knapt fremover. Jeg rekker ikke å tenke mer over det, før tetgruppa i eliteklassen dundrer forbi. Alt glemt. Tror jeg. Jeg fokuserer i noen sekunder, gjør jobben, hiver meg  på motorsykkelen, og vi raser av gårde. Stress.

Men tanken på de to over bakketoppen slipper ikke. Jeg lukker både visiret på hjelmen og øynene, og tenker litt på hva jeg nettopp så. På mange vis syns jeg det står mer respekt av det de gjør, enn de som sykler på 2.30- og noe.

Folkehavet langs løypa er massivt, selv om det knapt er ryttere igjen. Jo lenger vi kjører, jo mer forstår jeg for hvorfor folk gjør dette. Naturopplevelsen gir meg lite. Men for ei kontorrotte fra innerst på Ring1, må dette være som en safari. Snaufjellandsskapet snor seg milevis innover, og støvet står høyt etter syklistene i utforkjøringene. I en egen kamp mot klokka, kanskje et mål satt for lenge siden. Kanskje en dårlig idé dagen før. Alle har sin grunn, og alle skal over dette fjellet, og for første gang begynner jeg å angre på min bastante holdning mot dette rittet og alt det representerer.

Dette rittet engasjerer. Og nå engasjerer det meg. Jeg sitter der, bakpå motorsykkelen, og kjenner at jeg ikke klarer å la være å smile. Jeg kjenner en varme og et engasjement gro i meg, over å se så mange være ute og bruke sykkelen. Ute i naturen, oppe på fjellet. Det har kanskje ikke så mye med terrengsykling å gjøre, men noe helt annet. Noe mer.

– Men slapp av. Jeg skal aldri sykle Birken.