Les også: Stibyggeren Roald EidsheimFREDAG KL 14.03. PILESTREDET, OSLOVinden røsker i trærne ved Slottsparken. Løv fyker forbi. Noen treffer meg til og med i ansiktet. Hardt, men på en litt sånn god måte. At naturen sier «Hei, her er jeg.»Beklager at jeg er sent ute! Jeg må bare skifte og flytte bilen. Håper det er ledig parkering her noe sted. Jeg skal plukke opp Trond Vidar, som ufrivillig befinner seg midt i en klassisk Oslo-problemstilling. Vi har all verdens tid, men samtidig travelt. Vi skal av gårde. Og må bare flytte en bil. Midt i Oslo sentrum, en fredag ettermiddag. Vi er ikke de eneste i Oslo som har det travelt en fredag ettermiddag. Jeg lener meg mot bilen mens vinden slår meg i ansiktet med flere løv mens Trond Vidar skifter klær og flytter bil. Det er meldt flomvarsel på hele Østlandet. «ikke reis med mindre det er helt nødvendig» lyste det på skjermen fra rikskringkasteren. Akkurat dét måtte bare ignoreres denne fredagen. Jeg klarer ikke slippe. Jeg har det ikke travelt, men vil av gårde. Har egentlig ikke tid, men vil av gårde. Jeg prøver å puste. Det funker dårlig, selv med hjelp av vinden. Stresset har jerngrep om meg. Det vil ikke slippe. Les også: Alle våre saker om stisykling finner du HERFREDAG KL 15.45. E18 VED LYSAKER.Jeg har gjort dette før. Jeg veit så inderlig godt at det ikke funker. Skal du ha håp om å komme deg ut av hovedstaden tidlig på en fredag, må du dra før lunsj. Hvis ikke er det dødfødt. Og nå er vi dødfødte, der vi sitter og stanger i kø. Kø, i fire felt. Jeg kan kjenne blodårene i panna dunke. Det ene prosjektet fikk jeg ikke landet før helgen. Det andre gikk sånn passe til helvete. Det siste fikk jeg ikke en gang begynt med. Jeg visste at det egentlig ikke var tid til denne turen, men nå er jeg glad jeg er på vei. For jeg blir sånn hyperfølsom. Kjenner på rattet, mest fordi jeg er svett i håndflatene. Å dra fra kontoret vel vitende om alt som ikke er i land river i meg. Jeg prøver å bare se på skiltene på bilen foran meg, på de røde bremselysene som asynkront går av og på i køen, på Tesla-eierne som fiser forbi i kollektivfeltet. Trond Vidar fikler med telefonen, gjør seg ferdig med de siste oppgavene før han kan slippe seg ned, han også. FREDAG KL 17.50. MARCHÉ, E18Faen, de har jo ikke noe til å ta med. Det hadde vært så godt med noe skikkelig mat. Det blir ikke det. Det blir tortillawraps, sjokolade, kaffe, Farris, boller. Når vi løper ut av Shell hamrer regnet. Hardt. FREDAG KL 18.45.Svinge av her? Jeg veit ikke hvorfor det føles feil. Kanskje er det fordi jeg ikke klarer å gi slipp. Avkjøringen bare føles feil. Jeg veit ikke hvorfor, Google sier jo dette er rett vei. Kanskje har det noe å gjøre med at adressen jeg plotta inn i Google var til ei myr i Nissedal. Hvordan skal egentlig en vei til ei myr se ut? Eller oppleves? FREDAG KL 19.17.Det skulle jo bli dårlig vær. Farevarsel, rød gradering, det skal jo regne. Vi dodget regnværet hele veien fra Oslo, og nå. Nå, kommer det. Vindusviskerne går på full spiker, jeg tenker at jeg burde bytta dem. Burde gjort det, også. Rakk ikke dét, heller. Dunkinga i panna gir ikke slipp, og håndflatene er fortsatt svette. Jeg skifter kroppsvekta litt i bilsetet. Trond Vidar sier jeg må slappe av – vi er på rett vei. Jeg aner ikke hvorfor, men det bare føles ikke sånn. Jeg hadde ikke trodd det skulle være sånn. Asfalten blir bare smalere og smalere, vi har for lengst lagt en plan om at her, ja nettopp her skal vi sykle neste år. Kanskje pakke opp syklene og ta toget hit. Og sykle hjem til Oslo. Men er vi på rett vei? FREDAG KL 19.40.En grusvei? Allerede? Det står jo at vi har igjen mange kilometer å kjøre. Var det ikke bra nok å kjøre asfalt? Vinden er verre her enni Slottsparken. Vi svinger av på en grusvei, og jeg veit ikke hvorfor det føles feil. Gjennom et gårdstun – dette kan da ikke stemme? Varebilen min er ikke et terrenggående kjøretøy, men hadde det ikke vært for tilliten til bilen, og til Trond Vidar, hadde jeg kanskje snudd. Det var kanskje feil å dra. Jeg burde jobbet denne helga, også. Hva skjer når jeg slipper taket og stikker sånn? FREDAG KL 19.57, SKARKEMYRA, NISSEDALDet er jo fullt av biler her. Ok, greit, Trond Vidar hadde rett. Og Google. Men jeg stolte mer på Trond Vidar. På en liten grusplass står det parkert 6-7 biler. Det er vanskelig å få på seg linser når man nesten gråter, men jeg prøver. Laptopen må ligge igjen. Det må gå bra. Så kommer det en bil til inn på parkeringsplassen, en henger full av sykler. Vi hilser kort. Det er disse vi skal tilbringe helgen med. Men en girhendel har løsnet. Den ene 4mm unbrakoskruen jeg har hatt baki bagasjerommet i verktøykassa i tre år kommer endelig til nytte. Den passer ikke helt, men godt nok. Leggene mine skriker når jeg tråkker opp den stupbratte grusbakken. Trond Vidar er lett som en fjær.  NISSEDALSHEIENE, FREDAG KL 20.15.Thomas ga beskjed på parkeringsplassen – litt av greia her er at du skal oppleve mestringsfølelse. Akkurat nå har jeg ikke så mye av det. Vi fulgte skiltingen, akkurat som han sa, over en hengebro som gjorde at det kriblet nok i magen til at jeg fikk noe annet å tenke på en jobb. Men nå står vi på et svaberg, og jeg skjønner ikke helt hvor vi skal. Vi venter litt på de andre. De har vært her før, sier dem. Flere har vært her mange ganger. De vet hvor vi skal. Joda, der er leiren. Nede ved vannet ligger yurtene. FREDAG, 20.37, CANVAS HOTEL, NISSEDAL.Så det er sånn det føles å ligge på en seng av hestehår. Jeg har lurt på det helt siden jeg leste om Canvas første gang. Hadde jeg hatt på meg et pulsbelte i dag, ville det vist 197 på Lysaker, og 67 nå. Jeg måtte bare prøve sengen. Men vi går bort til kjøkkenet, og loungen. Thomas møter oss igjen. Han viser oss tappetårnet, og hvordan vi bare kan ordne oss en øl selv når det passer. Det er en tillitsgreie. Vi skriver opp to øl. Setter oss rundt den enorme grillen som utgjør middagsbordet, og hilser. Noen har ikke vært her før. De fleste, mange ganger.  KLOKKEN 21.30.Desmond kommer inn fra kjøkkenet. Den tidligere safariguiden holder det åpne kjøkkenet åpent – vi skal få kveite. Og vi skal grille maten selv. Kveite og rotgrønnsaker. Det går på rundgang, vi hjelper hverandre. Et glass vin til maten? Ja takk. Thomas vet hvilken som er best. Selv om «vi har ikke dårlig vin». Jeg tviler, når jeg får smake den beste. Vi småløper tilbake til yurten i regnet med hodelykt «Her kan jeg sovne», sier Trond Vidar. Og sovner.  LØRDAG MORGEN, CANVAS HOTEL, 08.21.Vi kunne fått servert kaffe på senga om vi ønsket, men vi tusler bort til matteltet i morgendisen. Vanndråpene ligger som lyslenker på bremseslanger og girvaiere. I natt hørtes det ut som flomvarsel var riktig anslått av meteorologene. Skyene har sprukket opp, og jeg ser det blå. Det kan bli bra dette. Vi begynner dagen slik vi avsluttet den – vi samles rundt bordet. Hjelper hverandre. Sender pannekakerøre, frisk frukt. Nå er jeg endelig her, og vet ikke helt med det beste av meg hvordan jeg skal nyte det. Les også: Stort test av stisykler med elektrisk hjelpemotor LØRDAG, KLOKKEN 10.17.Det har gått usedvanlig rolig. Men det var kanskje rolig tempo jeg trengte. Om det ikke er flom akkurat nå, så var det det i natt, og vi tråkker oss gjennom restene i solsteiken. Men det er svaberg vi sykler på, og svabergene er immune mot vannet.Ikke sykle på svaet der det er grønt, sier Thomas. Jeg har aldri vært spesielt trassig, men klarer ikke dy meg. Det slipper. Ikke litt, ikke gradvis, men tvert. Greit. Skal ikke sykle der det er grønt. All verdens gummiblandinger har ingen ting å stille opp med mot dette.Jeg vet ikke helt hva jeg hadde forestilt meg, men ikke at det skulle være så bra. Det er bedre. Sva, sti, sva, sti. Jeg har bare sett glansbildene på Instagram av svabergene. Hvorfor det ikke er flere bilder av disse sinnsvakt bra flytstiene er uforståelig for meg. Barnålsskogen som klorer seg fast til de store formasjonene av granitt. Svampete barnålsdekke som snor seg opp, ned, over. En og annen rot som får meg på alerten. Og så klopp. Alltid en liten klopp. Det er så sykt varmt. Jeg kledde meg for storm. Så fikk jeg sommer.  LØRDAG KL 11.15. TOPPEN AV STOLVASSNUTEN.Det føles godt å endelig få overblikk. Jeg er liksom vant med det. Og liker det best. Thomas peker ut hva som ligger hvor. Jeg ser utfor stupet, ut over heiene. Skyene slåss mot sola i alle himmelretninger. Et passende sted å knekke en Snickers i to, som jeg deler med Trond Vidar.  LØRDAG KL 13.47. CANVAS.Vi må ut igjen. Vi har reist så langt for dette. Og hei, det ble ikke flom. Eller hvert fall ikke veldig mye. Vi lager lunsj til hverandre rundt det store bordet, før det er på med et tørt skift, og ut igjen. At skoene er gjennomvåte gjør ingenting. Vi tråkker ut av campen, opp de første svabergene, til en ny utforkjøring. Sola har stekt svabergene tørre og varme, grepet har bare blitt bedre. Og så kjenner jeg det. Det slipper.      Under oppholdet vårt på Canvas syklet vi med en større gruppe gjester. Dette er noen av deres beretninger:  Søren Hegndal-Andersen (41)– Det ble meldt et forfall, så da fikk jeg muligheten til å dra hit. Jeg hørte om dette stedet for mange år siden, og har tenkt på det siden. Det er et helt unikt terreng. Egentlig veldig enkelt, men utfordrende på sin egen måte. Man finner ikke noe lignende der jeg bor, rundt Oslo. Totalopplevelsen er helt rå. Man kan kanskje ikke kalle det teltliv, men «glamping» med all denne sinnsykt gode maten er spesielt. Det er så sinnsykt deilig å ha alt på ett sted. Jeg har ikke sett noe lignende. Jeg ble veldig overrasket over grepet på svaene. Det tok tid å bli vant, men på slutten begynte jeg å bli overmodig. Det å sykle rett opp sånne fjell var spesielt. Lotte L. Nordal (26)– Jeg har tenkt på det flere ganger, det har blitt snakket varmt om dette stedet. Jeg var litt spent på nivået på syklingen, etter å ha sett Norrøna sin film herfra. Det så ganske heftig ut. Men det gikk bedre enn jeg hadde trodd. Jeg har syklet mye jeg aldri hadde trodd jeg skulle klare. Det er utrolig hva man får til på sykkelen. Og guidene hjalp oss hele veien. Stemningen på dette stedet er spesiell. Man kommer tett på naturen, det er koselige folk som jobber her, de er liksom med i opplevelsen. Man hilser på kokken når man kommer, og blir servert kaffe på sengen. Man kommer i veldig ro, og kobler av. Les også: Fjellets besserwissere