– Du slipper ikke inn her med en gjørmete sykkel

Mens Strædet slapp gjennom nåløyet på flyplassen, der tollerne vurderte både sko og sykkel som rene nok til å komme inn i landet, var det verre var det for Kjærgaard. Han måtte vaske skoene sine grundig på flyplassen før han slapp videre.

– Grunnen til de strenge innreisereglene er at det kjempes for å gjenopprette skog- og planteområder. Planter og frø som ikke tilhører det naturlige habitatet har tatt helt overhånd i store deler av New Zealand. På Sørøya er det tjukt med grantrær, for disse vokser så fort og tett at alt annet planteliv rundt dør, forklarer Strædet, og legger til at det er coriolise-effekten som gjør at vannet i vasken snurrer andre vei på den sørlige halvkulen.  

Dette er noen av Strædets opplevelser på de 50 dagene hun syklet i løpet av turen. Den startet fra Norge 2. februar med sju kilo klær og 30 kilo sykkel i bagasjen. (Se kart lenger ned i saken)

Se video fra turen 

Biking New Zealand from Hilde Sangesland Strædet on Vimeo.

Myk landing
Marcio Franco, som jeg hadde møtt på Ekstremsportveko i fjor, hentet oss på flyplassen. Han skulle jobbe i Queenstown denne sommeren, og det passet bra for oss med en lokalkjent guide.

Etter kaffe og frokost, kjørte vi til 7 Miles. Det er et stinettverk som ligger sju miles, eller drøyt 11 kilometer, utenfor byen - derav navnet. Her er stiene relativt enkle og klatringen lite krevende. Det passet bra for folk med jetlag. Vi var helt i hundre over å få syklet allerede første dagen. Vi avsluttet med å bade i Lake Wakatipu. For en start på ferien!

Det er vanskelig å finne en bra plass å bo i Queenstown. Byen er liten og har enorme mengder turister. Vi hadde booket oss inn på et åttemannsrom uten aircondition like utenfor byen. Skal man bo rimelig, må man regne med at både snorking og tåfis-lukt er inkludert. Her bodde vi i tre uker.

Neste dag kjøpte vi 100 turer i gondolen. Vi var overbevist om at vi kom å klare såpass på de tre ukene vi skulle være der. Det viste seg å være litt vanskeligere enn først enn antatt. Gondolen Skyline tar nemlig maks tre syklister om gangen, og fotturister har første prioritet, så enkelte dager måtte vi stå mye i kø. Men det er verdt det.

Syklingen i parken er helt rå! Her finner man alt fra håret utforløyper, til raske flyt stier og gigantiske hopp linjer.

Saken fortsetter under

Jon Vegard Aga Kjærgaard nyter utsikten over Queenstown før vi sykler ned Salomonsrun. Foto: Hilde Sangesland Strædet

I Tolkiens rike
Fra toppen av gondolen kan man også sykle videre oppover dalen. Stien enkel å klatre og tilrettelagt for syklister. Nedkjøringen Salomonsrun er et must om du sykler opp. Og utsikten ut over byen og fjellene, som også er kjent som Mordor i Ringenes Herre, er fantastisk.

Saken fortsetter under

Jon Vegard Aga Kjærgaard på vei gjennom Vagina-treet på Salomons Run. Foto: Marcio Franco

Men det er også mye sykling rundt Queenstown som man ikke kan gå glipp av. Stien Rude Rock er kanskje den mest kjente. Dette er en flysti som går fra Skisenteret Coronet Peak og slynger seg nedover fjellet. Her kan man sykle ulike kombinasjoner, enten helt fra toppen av Coronet  Peak (1649 moh) og helt ned til Skippers Canyon. Derifra fikk vi skyss tilbake igjen med en rafting buss. Det er ikke lov å kjøres Skippers Road selv, siden den er regnet som en av verdens farligste bilveier.

Alternativt kan man ta stien Slip saddel fra Coronet Peak, som går helt ned til den lille cowboybyen Arrowtown. Her må man ta seg tid til å feire med god mat og drikke: Dette er den beste dagen du kommer til å ha på sykkelen.

Saken fortsetter under

Hilde Sangesland Strædet på toppen av Coronet Peak. Foto: Marcio Franco

Saken fortsetter under

Hilde Sangesland Strædet, Jon Vegard Aga Kjærgaard og Alexander Horton Taylor på vei fra Coronets Peak til Skippers Canyon. Foto: Marcio Franco

Nordover
Etter tre uker i Queenstown, 100 turer i gondolen og diverse utflukter, kjørte vi nordover. Vi valgte å kjøre oppover vestkysten til Christchurch. Det er noe lengre enn å kjøre østkysten, men det er mye å se underveis; nydelige strender, innsjøer og isbreer.

Vi stoppet blant annet for å sykle i Craigieburn på vei til Christchurch. Craigieburn er kjent for fantastisk sykling, men vi var litt uheldige med været, så vi fikk ikke oppleve hvor bra det egentlig er. Når det regner på New Zealand blir stiene vanvittig glatte og dekkene pakker seg med finkornet gjørme, så enkelte plasser kan det bli vanskelig å sykle. De fleste sykkelparker stenges når det regner. Så etter å ha sklidd rundt en dag i Craigieburn, dro vi videre.

I Christchurch er syklingen bra, men etter å ha vært i Queenstown, virket alt litt kjedelig. Tar man likevel turen, er Victoria Park å anbefale. De har også en sykkelpark som heter Adventure Park med egen stolheis kun for syklister. Denne parken er relativ ny, så de er fortsatt litt i oppstartfasen.

Saken fortsetter under

Jon Vegard Aga Kjærgaard og stasjonsvognen de tre kjøpte seg for å reise rundt i New Zealand. Foto: Hilde Sangesland Strædet

Stisykling her er som langrenn i Norge
Etter Christchurch dro vi videre til Nelson, som ligger nord på Sørøya. Her hadde vi tre dager med sykling, noe som viste seg å være alt for lite. I Nelson bør man ha minst 1-2 uker. Og det virker som stisykling her er som langrenn i Norge: alle sykler, store og små. Det meste sykler man på egenhånd og uten shuttle eller heis. Men som de sier her: earn your turns. Syklingen er fantastisk.

Er man i tvil hvor man skal begynne, så kan man får gode tips på nettsiden Nelson mountain bike club og trailforx. Et annet tips er å bestille en dag i The Wairoa Gorge. Dette er en slags shuttlebasert sykkelpark i utkanten av Nelson. Wairoa Gorge ble i utgangspunktet bygd kun for privat bruk av noen rikinger, men de siste årene har den åpnet opp for andre. Syklingen er i verdensklasse. Det er ganske strenge regler for å syklet her, blant annet må man være på tiden, man må alltid sykle to og to sammen, og på grunn av dårlig mobildekning brukes walkietalkie for å kommunisere.

Saken fortsetter under

Kart: Wikipedia

Nordøya
Videre gikk ferden med båt over til Nordøya og til byen Rotorua. Her er det mulighet for å bli forvirret. Redwoods er et av landets eldste stinettverk, med over 130 kilometer stier, er dette noe av den beste syklingen på Nordøya.

På Trailforks finner man de fleste stiene, men det er noen vanvittig kule stier som er ulovlig, og hvis man sykler med de lokale er man garantert innom disse. I Redwood kan man velge mellom å sykle for egen maskin eller kjøpe shuttle turer med Southstar shuttle Rotorua. Om man vil kun ha heisbasert parkmoro kan man dra til sykkelparken i Skyline gondolen på andre siden av byen.

Vi fikk bare et par dager i Rotorua, fordi Jon Vegard og Alexander skulle reise hjem til Norge. Og jeg var veldig glad for at jeg skulle være to uker til. Da reiste jeg tilbake til Rotorua etter å ha kjørt guttene til flyplassen i Auckland.

Saken fortsetter under

Hilde Sangesland Strædet nyter utsikten før hun går løs på nok en runde i Fourforty Mountain Bike Park på Nordøya. Foto: Privat

Fra grasrotenduro til Crankworx
Siden jeg var i Auckland ett par dager, googlet jeg stisykling, og fant ut at det var et lokalt enduroritt i Dome Valley rett utenfor byen. Her har de shuttling en søndag i måneden, og akkurat denne søndagen var det ritt. Jeg meldte meg på, og tenkte det er jo en mulighet til å teste nye stier.

Konseptet på dette rittet likte jeg godt: Deltakerne fikk to timer på å sykle gjennom alle etappene på morgenen, og man fikk shuttle opp.

Etter trening startet rittet, da hadde man tre-fire timer på å fullføre alle etappene i den rekkefølgen man selv ville. Man sjekket bare inn og ut på hver etappe selv, og man kunne sykle de så mange ganger man ville. Siden man nå måtte sykle opp selv begrenset jo det seg litt. Stemmingen og folkene var helt magisk, og alle var hjelpsomme og hyggelige.

Etter å ha syklet ritt og vært en dag i Fourfourty Mountain Bike park, som er en liten shuttlebasert sykkelpark sør for Auckland, kjørte jeg alene tilbake til Rotorua. Der skulle jeg tilbringe de to siste ukene og være med på Crankworx. Det er en sykkelfestival med ulike konkurranser innen dirt, terreng, utfor, slopestyle og enduro. Om man ikke deltar selv, er det ganske fascinerende å se på folk som gjør umenneskelige ting på en sykkel.

Saken fortsetter under

Denne gjengen ble Hilde Sangesland Strædet kjent med på Crankworx Rotorua. Foto: Hilde Sangesland Strædet

Vil ha mer
Etter Crankworx angret jeg bittert på at jeg hadde kjøpt økonomiklasse-billett i stedet for flexi. Jeg vil jo ikke hjem enda. Det er så mange flere stier jeg vil sykle. Selv om jeg har syklet nesten hver dag i 50 dager, ønsket jeg meg 50 nye dager.

New Zealand likner Norge på mange måter. Det er enkelt å reise rundt, fin natur, bra sykling, og hyggelige folk. Men New Zealand har en fordel sammenliknet med Norge når det kommer til stibygging: jorden. Det er lite stein og røtter, men mye fin jord som det er lett å bygge stier av. Det er uendelig mange stier, og antall stisyklister er stort.

New Zealand er ikke bare en vulkanøy man reiser til for å oppleve natur, gå i fjellet og bade i varme kilder. Det er et land der syklingen virkelig har grobunn. Jeg er ikke i tvil, jeg må tilbake! 

Bilen ble solgt for like mye som den ble kjøpt for: Cirka 7000 kroner. Foto: Hilde Sangesland Strædet

Hilde Sangesland Strædet på vei nedover Rude Rock. Foto: Privat