Artikkelforfatteren stilte til start i Birkebeinerrittet første gang i 2003. Full av respekt for distansen, hadde jeg til og med lagt inn grusturer i forberedelsene og fullførte etter skjema, over 20 minutter innenfor merkekravet.
To år seinere stilte jeg opp langt dårligere forberedt (bl.a. etter et skadeavbrekk), men hadde likevel en naiv tro på at det lille fnugget av rutine fra 2003 skulle få meg inn til ei tilsvarende tid.
Allerede ved ankomst Rena kvelden før rittet gjorde jeg de første feilene. Vi ankom seint og jeg og turkompisene måtte spre oss på ledige madrasser i et klasserom på skolen hvor vi skulle overnatte. Jeg valgte en ledig madrass nesten inne i det ene hjørnet. Det skulle vise seg å være ei kjempetabbe.
Etter den obligatoriske chop suey-kveldsmaten i sentrum fomla jeg meg på plass i soveposen. Straks dro nærmeste nabo i hjørnet i gang snorkekoret. ”Typisk”, tenkte jeg, med håp om at han skulle roe seg etter hvert. Ved midnatt var det et dusin snorkere som kappa om å snorke høyest. Hvem tror du vant? Nettopp, ja.
Jeg blei liggende og tvinne tommeltotter og kikke i taket i det mørke, tåfisluktende klasserommet ved siden av sløyden.
Da klokka passerte 2, var det bare én som fortsatt snorka: Naboen min i hjørnet. Makan! Jeg prøvde å få ham til å snu seg; først ved forsiktig prikking, siden et par små knuff, før jeg gikk over til regelrett skubbing og bestemt klyping. Men nei da. Jeg ga opp, mumla noen kraftgloser og sovna litt før kl. 4. Det ga ca to timers søvn før de første i klasserommet starta sitt uhøflige bråk.
Takk!
Jeg klorte omsider klumper med Ole Lukkøye-bæsj ut av øynene og subba meg ut og spiste frokost. Jeg er notorisk seint ute til alle klokkeslett, så det nærma seg lynraskt min starttid. Det blei ingen oppvarming denne gangen heller, enda det var et klart forsett. Dumt, men veldig typisk meg.
Kroppen kjentes likevel grei ut på startstreken. Rundt meg gikk det sedvanlige snakket: ”Du har vel mange hundre mil i beina i sommer, du vel?”, etterfulgt av A4-svar som allerede før start unnskylder et eventuelt dårlig resultat: ”Nei, huff, det har blitt lite i år, bla-bla, ferie med kjerringa, bla-bla, overtid på jobben, bla-bla, lite tid til trening.” Startskuddet gikk, umiddelbart etterfulgt av den herlige lyden av hundrevis av sykkelsko som smeller inn i klikkpedalene samtidig.
Jeg følte meg inspirert til å dra på litt, så jeg sykla til passering Skramstadsetra flere minutter raskere enn planlagt. Dét var skikkelig dumt.
Etter å ha rælla ned den første utforbakken fra Skramstadsetra med et kjekt og fornøyd ”dette-kan-jeg”-smil, blei smilet raskt til sikksakkmunn da det begynte å lugge i muskulaturen allerede i trillepartiet rett etter. ”Er det et dårlig tegn å få krampetendenser etter 1,5 mil?”, spurte jeg en kompis som passerte meg her. Han trodde jeg tulla, så han lo høflig. Men jeg tulla ikke.
Foran meg hadde jeg 7,5 mil med lidelse, og jeg hadde ingenting å gi: Jeg hadde gått på ”en Brink” bare en drøy halvtime etter å ha passert startstreken. Dét er ikke noe lurt, bare så du veit det. Alle flater kjentes ut som ”falske flater”, og i nedoverbakkene måtte jeg hvile og strekke på forknytte muskler. Men hva gjør man når krampene sitter både i knebøyerne og i knestrekkerne i begge bein? Argh! Jeg prøvde å tenke positivt ved å prøve å legge meg på hjul bak veltrente jenterumper. Men neida, ikke nubbetjangs i havet. Resten av rittet føltes det som om en kjiping med kjempekrefter hadde røska opp jordskorpa omtrent ved Lillehammer og putta Guds egen, kjempetjukke telefonkatalog innunder kanten...
Så der satt jeg og padla som en gammel gubbe på søndagstur. Jeg, lissom, på fænsi fulldemper med VPP, MotionControl, karbon og titan, men klarte knapt å karre meg opp motbakker som i beste fall kan kalles slake.
Og forbi meg suste den ene etter den andre. For så vidt greit nok det - jeg har da ikke så store ambisjoner på grusen. Men at det blant alle disse syntes å være overvekt av middelaldrende, lubne damer med helt noldus sittestilling på billige sykler og med store, uhensiktsmessige ryggsekker med ”T”-merke på (T=turklasse), det var vondt å svelge.
Unnskyld meg, damer, men faen heller, da! Kunne dere ikke i det minste latt meg forbli i min egen, lille boble, der jeg er kulest, best og raskest? Det hele var som en vond drøm der jeg var den eneste i verden som sykla med det som kjentes som punkterte dekk på våt sandstrand.
Sløv i blikket trilla jeg over målstreken fire timer etter start og nesten en halvtime seinere enn i 2003. Merkekravet var jeg ikke i nærheten av, og jeg ga blaffen. Japp, nå var jeg i ei boble igjen, men ikke kuule-bobla. Nei, absolutt ikke, jeg var i kjipe-bobla, i dritræva syklist-bobla eller taper-bobla.
Pokker, ass.
Så der sto jeg, da, med tre og en halv timer gamle kramper i begge beina og mumla banneord mens jeg sparka litt i den forbanna grusen. ”Hah, grus, ’a gitt!” Her hadde jeg gjort alle tabbene som kunne gjøres, og plutselig skjedde det noe: Jeg har noe som heter konkurranseinstinkt. Det blei vekket til live der og da, og en fjern avgjørelse blei tatt, nemlig den om å bli med på neste Birken også.
Det er rart med det.
Kan jeg ha lært noe av tabbeserien fra 2005? Kanskje. Som vår alles kjære Åge så fint sier det: ”Ka vil framtida gi?”
Vi ses på Rena!
