Trafikken koker. Ute på asfalten, i rundkjøringene, vegkryssene og langs arbeidsvegen min. Den koker. I hodet mitt. Jeg syns alle biler kjører i hundre. Minst. Det blinkes av bilførere som vil skifte fil, det kommer foreldre med barnevogn fra venstre og mopeder fra høyre. Men jeg får det ikke med meg. Er bare sliten. Var sliten før jeg gikk ut døren. Før jeg hadde fått på meg hanskene og hjelmen. Før jeg hadde fått pakket energibar i lomma og fylt vannflasken. Sliten før jeg hadde fått oljet kjeden. Skit, altså.

Legen sier jeg skal hvile. Bli frisk. Sjefen sier jeg godt kan kaste inn håndkleet litt oftere. Ikke være så flink.

Så jeg hviler. Kaster inn håndkleet. Ofte. Og leveringsdatoen for landeveissykkelen rykker nærmere. – Hva i all verden er det jeg har gjort? Hva gjør jeg når nysykkelen kommer? – Jeg selger den. Låner den bort. For jeg har sikkert ikke muskler i beina lenger. Og enda mindre kjernemuskulatur nok til de seige dagene på sykkelen, dagene jeg har vært så stolt av å klare: Sykle alle tre sidene av Stelvio-passet på en dag, sykle Mortirolo og Passo Gavia i en jafs, sykle opp og ned i Pyreneene i dagesvis.

Jeg hviler. Men jeg drister meg til å legge opp bildet og spesifikasjonen til landeveissykkelen som bakgrunnsbilde på laptopen. Er denne landeveissykkelen noe bedre enn den gamle? Jo, den er det, ifølge spesifikasjonene. Er lakkfargen så sløy og frekk som jeg vil? Eller er det bare forfengelighet? Og den geometrien som visstnok passer perfekt, ifølge sykkeltilpassingen med Retül, – hva om den ikke stemmer lenger?

Nakkehårene reiser seg. Jeg er skjelven. Overfokusert. Idet høyre og venstre hånd griper om styret dunker pulsen hardt i tinningene. Jeg må ta en real pust. Klikker inn høyre pedal, skyver fra og triller forsiktig fremover. Pulsen dunker enda hardere. Klikker inn venstre pedal. O’ deilige klikkpedal-lyd. Det kjennes helt rett, dette her! Og jeg har ikke trødd et eneste tråkk ennå.

Jeg tråkker. Tar i. Girer. Tar i mer. Girer igjen. Synchroskift. Girskiftene går uvant raskt og smidig. Jeg ser langt frem, til delmålet jeg har satt meg. Tråkker forbi delmålet og setter et nytt. Nysykkelen er rå og responsiv. Jeg instagrammer at den er kvikkas. Og tråkker videre, inn i et fristed i kroppen og hodet.

Jeg begynner å oppsøke dette fristedet ofte. Klarer ikke la den stå, den nysykkelen. Bysykkelen støver ned. Landeveissykkelen er med meg på jobb. På kafe. Overalt.

I mai krysses Cap de Formentor av ønskelisten. Jeg sykler Colle de Sabataia. Sa Calobra óg. Og Sant Salvador. Bare Cap de Formentor er planlagt før avreisen til Mallorca. Alt annet skal være ren bonus. Og så mye bonus det blir! Dag etter dag på sykkelsetet, fem mil, syv mil, elleve mil. Jeg kunne gått til sengs med denne sykkelen her. Istedenfor får den oljet kjeden, jeg pakker energibarer i lomma og fyller vannflasken. Tar på meg hanskene og hjelmen. Og klikker inn i pedalene og trør inn i det fristedet jeg har funnet med nysykkelen. Jeg spiser høydemetre til frokost, flere dager på rad. Det er bra det er få insekter, for gliset mitt er virkelig bredt gjennom alle hårnålssvingene. Så bredt at det er vanskelig å samle seg for å bestille en espresso og en flaske vann etterpå. Jeg flyr gjennom svingene sammen med kvikkasen. Som jeg tok sjansen på å bestille. Frisk eller ei.

Legen sier jeg er bedre. Friskere. Sjefen sier jeg har vært ute bare ett minutt. Ett minutt av førsteomgangen på 45 minutter. Han sier at ett minutt tilsvarer et leveår. Og at andreomgangen ikke har begynt, engang.

Ja, jeg blir med på sykkeltur. Jeg skal sykle. Hele andreomgangen. Minutt for minutt. Basta.

Sykkelen, en Specialized Tarmac Womens SL6 Expert 2018.

Randi Damstuen

Randi Damstuen (43) er teknisk forfatter i teknologibedriften One Voice i Trondheim. Etter arbeidstid er hun helst på skitur eller sykkeltur. Landeveissykkelen er en Specialized Tarmac Womens SL6 Expert 2018 - hennes tøffeste og smarteste valg på lenge.

.